Den motvillige misjonæren

PORTRETT: – Mange sier at de er imponert av meg, men jeg er mest imponert av Gud som ikke ga meg opp, sier Kari Opperud, som pensjonerer seg etter 42 år som Japan-misjonær.

Kari Opperuds leilighet i Drammen sentrums gamle signalbygg er sparsommelig innredet. Den bærer ingen preg av at eieren har bodd i Japan nesten halve livet – hun venter fremdeles på storbagasjen sendt fra Japan.

– Jeg er ikke så vant til å vente – i Japan blir ting gjort med en gang, og kunden er kongen. Jeg må bare venne meg til at servicen er annerledes her i Norge, sier Kari.

Hun fikk litt ekstra venting da det plutselig ble innført hotellkarantene for alle reisende fra land utenfor EU/EØS.

– For min del ble det en myk landing i Norge. Jeg ble tvunget til å ta det litt rolig og vente med alt jeg skulle gjort, sier hun.

Jordskjelvet

Og det er lett å se for seg at den energiske nesten-pensjonisten kunne hatt problemer med å sitte stille og «lande» etter hjemkomsten. Sjelden har hun sittet stille og sett på oppgaver som burde gjøres, men slik var det etter det store jordskjelvet i 1995.

– Jeg trodde det var slutt. Det var tidlig morgen, og jeg sov. Det regnet bøker og bokhyller over meg i senga. Jeg flyktet fra soverommet mitt og løp ut i pysjamasen. I ettertid ble jeg ganske sjokkert over min egen reaksjon – jeg ble litt som et barn igjen. Jeg søkte trøst hos en eldre dame rett over gangen, og hun måtte be meg ta på mer klær og følge meg inn i leiligheten min. Da brannalarmen gikk i nabobygget, tok det lang tid før jeg forsto hvor bråket kom fra, forteller Kari og fortsetter på sedvanlig selvransakende vis:

– Mens andre bekymret seg for menighetsmedlemmene sine, var det helt blåst bort for meg. Jeg tenkte ingenting – ikke på Gud engang. Senere skjønte jeg at det var en voldsom reaksjon som bunnet i en angst jeg ikke visste var der. I flere måneder knøt kroppen seg hver gang jeg gikk forbi døråpningen til soverommet mitt etter at det var blitt mørkt.

I dørken

Den tragiske katastrofen kom på toppen av et vanskelig samarbeidsforhold i menigheten hvor hun arbeidet, og et par måneder senere arbeidet hun til langt på natt for å ferdigstille en bok.

– Men det var først da jeg fikk beskjed om at min far trolig var alvorlig syk, at jeg gikk i dørken. Jeg sluttet å sove. Da jeg tenkte at det kanskje var bra at pappa var syk, så jeg kunne komme meg vekk, forsto jeg at en slik tankegang var sykelig. Jeg fikk reise til Norge for å få hjelp av psykiateren som Misjonssambandet benyttet, sier Kari.

Der kunne misjonærtjenesten endt for henne.

– Jeg spurte psykiateren om det var forsvarlig å fortsette som misjonær. Da svarte han at det kunne jeg tenke på til neste time. Hans jobb var å hjelpe meg med mitt valg. Jeg måtte tenke gjennom hva jeg skulle gjøre resten av livet hvis jeg sluttet. Etter tre måneder i Norge dro jeg tilbake til Japan og fullførte perioden, forklarer Kari.

Hun tror også at den opplevelsen har vært verdifull for misjonærtjenesten i etterkant.

– Folk kommer ikke til kirken i Japan fordi de strever med sine synder. De kommer med sine livsproblemer og søker hjelp. Da har det vært svært nyttig med erfaringen av å sitte og se i veggen og ikke få sove. Det har hjulpet meg til å forstå mennesker som strever, mener Kari.

"Folk kommer ikke til kirken i Japan fordi de strever med sine synder."

Kjedelig bedehus

Og det endte altså med 26 års tjeneste for Misjonssambandet etter det tragiske jordskjelvet – mesteparten av tiden i Japan. Men da hun satt og kjedet seg på bedehusbenkene som barn, var det lite som tydet på en framtidig misjonær.

– Vi måtte alltid være med på bedehuset. Jeg syntes det var kjedelig både på bedehuset og søndagsskolen. Jeg tenkte at når jeg ble gammel nok til å bestemme selv, skulle jeg ikke sette min fot mer på bedehuset, forteller Kari.

Samtidig ville hun ha med seg alle leirene på Misjonssambandets tidligere leirsted, Nakkerud ungdomssenter.

– Jeg skulle ha det moro og få venner, så fikk jeg overleve bibeltimene. Det var nok en god del som seig inn likevel av forkynnelsen, og på mange måter var det dette som reddet troen min, sier Kari.

Frelst i soveposen

Men det var en dramatisk beskjed på sommerferie som 15-åring som fikk henne til å vende tilbake til budskapet hun var vokst opp med.

– Politiet kom til teltet med beskjed om at farmor lå bevisstløs på sykehuset. Pappa dro, mens resten av familien ble igjen og ventet. Da begynte alt fra leirene å gjøre sin virkning. Farmor hadde ikke bekjent troen, og jeg fikk høre at hennes type slag kunne ramme folk i alle aldre. Det ble alvorlig for meg som hadde tenkt at jeg skulle ta imot frelsen rett før jeg døde. Nå forsto jeg at det var uvisst om jeg fikk en slik sjanse. Dermed bestemte jeg meg for å bli en kristen i soveposen mens vi ikke visste hvordan det gikk med farmor, forteller Kari.

Vanskelig kall

Ikke så mange år senere kom et misjonærkall snikende – et kall hun verken ville innrømme eller ta stilling til.

– Jeg er skravlete, da, men det er ganske langt fra det til å forkynne. Jeg trodde at folk skulle le av meg hvis jeg fortalte det. Kallet ble ganske slitsomt da jeg nærmet meg slutten av gymnaset og måtte tenke på hva jeg skulle gjøre i framtiden. Uten å svare ja til kallet først, ble det umulig å velge utdannelse. Jeg ville ikke gjøre som Jona og rømme fra kallet, men jeg ville heller ikke si ja til det, sier Kari.

Etter flere små «kamper» med Gud, kapitulerte hun til misjonærkallet. Men så var det dette med destinasjon da, og det var klart for nye runder med motstand.

– Jeg tenkte at misjonærer skulle til Afrika. Jeg sa at Gud kunne sende meg hvor han ville, men helst ikke til Japan. Jeg trodde at japanere var så stive og formelle. Men så utfordret misjonssekretær og tidligere Japan-misjonær, Gabriel Eikli, meg til å vurdere å reise til Japan. Da hovedstyret spurte oss om vi hadde ønsker om et misjonsfelt, skrev jeg Japan til tross for min motvilje, forteller Kari.

Gud hadde andre tanker

Helt fra studietida opplevde hun at Japan forfulgte henne, og det dukket opp misjonsinformasjon om landet overalt hvor hun dro.

– Da jeg begynte å arbeide i Troms og Finnmark krets, fikk jeg i oppdrag å ta meg av den japanske presten Shiguru Masaki og hans to sønner under Nordnorsk misjonssamling i Vadsø. Jeg forsto da hvor feil jeg hadde tatt av japanere – de var langt fra humørløse og formelle. Men jeg oppdaget også at jeg manglet deres kjærlighet til andre og Gud. Jeg var mest opptatt av hva som passet meg og å synes synd på meg selv, mens de hadde en slik glede i å tjene Gud, forteller Kari.

Det ble starten på en snuoperasjon, som endte i at hun i 1980 reiste til Japan med forventninger. Men etter språkskolen måtte hun igjen innse at Gud hadde andre tanker enn henne selv.

– Jeg ba til Gud om at jeg ikke måtte bli plassert i en storby – jeg var så glad i naturen. Men det var vanskelig å si nei til plasseringen i storbyen Osaka. Der trivdes jeg så godt! Og jeg lærte at det ikke var asfalt eller ikke asfalt som var avgjørende for trivselen, men de gode relasjonene.

"Det er mange som sier at de er imponert av meg og min lange tjeneste, men jeg er mest imponert av Gud."

Siden har hun arbeidet en rekke steder i Japan. Hun har overalt hatt engelskklasser for å nå kirkefremmede, holdt prekener og undervist som en slags daglig leder under en japansk prest. Men hun er ganske nådeløs i vurderingene av seg selv og sin uvillighet i møte med Guds planer.

– Jeg var nok rett og slett litt egoistisk. Jeg levde i mitt eget tankemønster, og Gud måtte vise vei ut. Det er mange som sier at de er imponert av meg og min lange tjeneste, men jeg er mest imponert av Gud. Han har vært meget tålmodig som har orket alle mine diskusjoner og latt meg bli pensjonist som Japan-misjonær, slår hun fast.

Pensjonist i Norge

– Vurderte du en pensjonisttilværelse i Japan?

– Nei, jeg ble oppfordret flere ganger av den japanske kirken til å fortsette tjenesten etter nådd pensjonistalder, men det var uaktuelt. Jeg vil ikke utelukke kortere engasjement i Japan, men nå skal Norge være mitt hjem, og jeg skal lære meg å leve i Norge, sier hun.

Når hun skal fortelle om «norskopplæringen» hun må gjennom nå, så er det litt overraskende at digitalisering står øverst på pensum, selv om hun kommer fra høyteknologiske Japan.

– Nordmenn som besøker Japan blir overrasket over hvor manuelt samfunnet er. Det er riktignok flere duppeditter i Japan som ikke finnes i Norge. Men japanere går for eksempel til banken for å ta ut penger. Det blir en hel jobb å sette seg inn i alle digitale løsninger i Norge, sier Kari.

Til tross for mulighetene for litt digital hodepine, angrer hun ikke valget om en misjonskarriere i Japan.

– Hadde jeg ikke blitt misjonær, kunne jeg lett ha kommet på avstand fra Gud. Jeg er som nevnt av typen som var mest opptatt av meg og mitt. Som misjonær har jeg blitt tvunget til å forholde meg til Guds ord og Jesus i hverdagen, og slik blitt bevart i troen, sier Kari og avslutter:

– Når jeg ser tilbake, er det virkelig sant at «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.»!