Reiser ut på konas kall

PORTRETT: Svein Harald Lindtjørn har alltid drømt om Afrika, men drar nå til Peru etter sin nyblivne fru, Marianne Thormodsæter Lindtjørn.

Misjonshistorien er full av menn som har fått kall til å bli misjonærer og har reist ut med kone og barn «på slep». Mennene hadde en klar oppgave i misjonsarbeidet mens kvinnene i hovedsak skulle ta seg av hjem og barn. I høst pakket Svein Harald Lindtjørn kofferten og reiste til Peru på konas misjonærkall.

– Jeg følger Mariannes kall, men så er det kjekt om jeg kan være med å bidra. Jeg hadde egentlig ikke noe forhold til Sør-Amerika, sier Svein Harald.

Tanzanianeren

Marianne ble nemlig overbevist av Kjell Jaren, NLMs regionleder for Sør-Amerika, om å reise til Peru i 2016. Trikset var et abonnement.

– Vi spiste lunsj sammen på Fjellhaug da jeg var student. Jeg var også redaksjonsleder for Fast Grunn, og han lovet å abonnere hvis jeg dro til Peru. Han har ymtet frampå å avslutte abonnementet, men da har jeg truet med å reise hjem, sier hun og ler.

På samme tid bestemte Svein Harald seg for å oppsøke oppveksten. Han bodde i Tanzania de åtte første leveårene. Flere i familien har arbeidet i Afrika siden Sveins farfar, Ommund, var NLM-misjonær i Etiopia og morfaren, Olav Overå, i Tanzania.

– Jeg trodde at jeg var tanzanianer, og snakket bedre swahili og engelsk enn norsk da jeg kom til Norge. Hele livet har jeg kjent på en tilknytning til Øst-Afrika. Det blir et savn du kjenner, men du vet ikke hva du savner. Det var en del av motivasjonen for å reise ut som volontør for NLM til Tanzania, forklarer Svein Harald.

Dermed skulle begge våren 2016 på kurs for utsendinger, og det førte til at de kom i snakk i Misjonssalen i Oslo.

– Vi begynte å date nærmere sommeren. Vi hadde begge mye å tenke på angående utreisen, og fikk aldri roen for ting, forteller Svein Harald. De ble altså ikke noe par den gang.

"Vi hadde begge mye å tenke på angående utreisen, og fikk aldri roen for ting." Svein Harald Lindtjørn

Kritiske til læreren

Marianne reiste som singel til Peru for å undervise på det teologiske seminaret SETELA.

– Jeg bodde hos peruansk vertsfamilie og satset alt på å lære språk og kultur. Etter fem måneder begynte jeg å undervise på seminaret. Det var gøy og lærerikt, men også utfordrende å begynne så tidlig. Det er krevende å være lærer når du er blant de yngste i klasserommet, og dame i et mannssjåvinistisk samfunn. Jeg merket at de satte meg på prøve og var kritiske, forteller hun.

– Hvordan var det å reise ut alene?
– Folk var litt overrasket over at jeg reiste ut så tidlig; det var jo fremdeles mulighet for å gifte seg. Det er tøft å reise ut som ung og alene, men du har også mange muligheter. Det kommer an på personen, men jeg har sett det positive i å kunne være fleksibel, bli kjent med folk og lettere bli god i språket.

"Det er tøft å reise ut som ung og alene, men du har også mange muligheter." Marianne Thormodsæter

Sykkelmesteren

Marianne fikk også muligheten til å bli blant de beste syklistene i Peru.

– Jeg hadde vel ikke syklet siden ungdomsskolen, sier hun og ler.

– Det begynte med at jeg syklet til språkskolen. Så innså jeg at jeg kunne se mer og komme lenger ut med sykkel. Jeg kom etter hvert inn i et sykkelmiljø, og det siste året har jeg syklet minst 14 timer i uka. Jeg reiste rundt på ritt, og vant sør-Peru-turneringen, forteller Marianne.

Syklingen har gitt henne kontakter hun ellers aldri hadde fått.

– Jeg har fått et stort nettverk – folk fra alle klasselag sykler. Jeg er den eneste hvite i mitt sykkelmiljø og har fått mange samtaler om tro. Jeg tror alle har godt av hobbyer som får dem ut av den kristne boblen, mener Marianne.

11 timer Skype

De hadde sporadisk kontakt mens hun var i Peru, men i fjor sommer traff de hverandre da hun var på ferie i Norge.

– Alle brikkene falt på plass og så gikk vi for det. Vi har ikke sett oss tilbake siden, forklarer Marianne og ser kjærlig bort på Svein Harald.

Det ble begynnelsen på et avstandsforhold, og timevis med Skype (videochat).

– Det har vært stress med tidsforskjell og alt. Samtidig er det fint å ha brukt så mye tid på å snakke – da blir man kjent, sier Marianne.

– Det er en god øvelse i å sette ord på følelser når du ikke kan forvente at den andre skal se det på deg, skyter Svein Harald inn.

– Rekorden er 11,5 time i strekk på Skype og ingen samtaler har vært kortere enn åtte timer. Jeg har hver gang følt det har vært for liten tid, slår Marianne fast.

Det vanskelige valget

Etter hvert kom de til de vanskelige spørsmålene. Skulle de satse på et liv i Norge eller i Peru hvor Marianne stortrives og var blitt akademisk leder ved seminaret, og hva med Svein Haralds drøm om og røtter i Øst-Afrika?

– Det jobbet vi mye med og snakket fram og tilbake. Vi måtte finne en løsning som begge kunne leve med, sier Svein Harald.

– Det hadde vært vanskelig for meg å forlate Peru, og heller ikke lett for Svein å skulle komme ut uten å vite hva han skulle gjøre. Det avgjørende ble nok at jeg skulle få stå i min tjeneste – jeg følte meg ikke klar til å reise hjem, sier Marianne.

De to sitter i stuen til Svein Haralds foreldre i Bærum. Det er bare en drøy uke siden de giftet seg og noen dager før Marianne reiser i forveien til Peru. 1. november flyttet Svein Harald etter.

– Nå er jeg klar til å komme i gang. Det er selvfølgelig litt skummelt og mye usikkerhet, men slik er livet. Det blir også deilig å få en hverdag med Marianne. Kanskje er det ikke den enkleste måten å starte et ekteskap på, men vi hadde nok også hatt utfordringer hvis Marianne hadde kommet til Norge. Nå får vi jo vaskehjelp, så slipper vi å krangle om det, sier Svein Harald med glimt i øyet.

– Ser du på det som et offer for kjærligheten?
– Nei, jeg ofrer ingenting. Vi har valgt å dra til Sør-Amerika. Hvis man tenker på det som et offer, vil det med tiden bli noe negativt, mener han.

Mannen til sjefen

Fra nyttår skal Marianne begynne som stedlig representant for Sør-Amerika, NLMs tilstedeværende leder for regionen. Enda et stort steg for en relativt ung kvinne i sin første misjonærperiode.

– Jeg tror det blir spennende å få nye oppgaver, og det er stas å bli vist tilliten. Jeg har tenkt litt på det å bli leder i Sør-Amerika som ung kvinne, men har konkludert med at jeg bare må gjøre en god jobb. Jeg har behov for hjelp av andre med lengre erfaring, men går egentlig frimodig inn i tjenesten, sier hun.

Bortsett fra språkstudier, er det mer uvisst hva Svein Harald skal arbeide med. Han er utdannet sivilingeniør.

– Hvis jeg får det som jeg vil, så vil jeg jobbe med noe teknisk innenfor fagområdet mitt. Så får vi se hva som blir realitetene, slår han fast.

I det Marianne betegner som et mannssjåvinistisk samfunn, kan det hende folk setter spørsmålstegn ved at han blir «mannen til sjefen».

– Jeg bryr meg svært lite med hva som blir sagt. Det gjør meg stolt at Marianne har klart å gjøre det så bra, og man kan være et vitne ved å ære sin kone, sier Svein Harald.

Når dette nummeret av Utsyn går i trykken, er de to nygifte på plass i sitt nye hjem i Peru.