Kontraster

Jeg sitter på en kafé i Medan sentrum for å gjøre lekser. Som språkstudent er det skole og lekser hverdagen består av.

Da jeg sitter her i andre etasje på kafeen ser jeg meg rundt.

Inne i kafeen er det fine duse farger, hengende grønne planter, og på bordet mitt står det god mat og kaffe. Så vender jeg blikket ut mot nabolaget kafeen ligger i. Jeg ser flere murhus som blir holdt oppe av enslige pilarer, hullete klær som henger til tørk på gelender, en skitten elv full av søppel som brukes til bading og vasking, et høyhus på 15 etasjer og en moské.

Med blikket tilbake i kafeen ser jeg på maten på bordet mitt. Jeg har akkurat brukt en halv dagslønn på litt formiddagssnacks. Jeg får en dårlig følelse i magen, blandet med takknemlighet og undring.

Verden er urettferdig og ufullkommen

Dette er realiteten i Norge, i Europa og her i Indonesia. I Norge har du mennesker som lever i overflod og mennesker som sliter med å få endene til å møtes. I Europa ligger verdens rikeste land, samtidig er det krig.

I Indonesia er det mennesker med en rikdom større enn de rikeste nordmenn, samtidig som ufattelig mange lever på mindre enn 10 kroner per dag. Her er ulikhetene større, tydeligere og mer inngripende.

“Vi nordmenn er priviligerte, vi har det godt samme hvor i verden vi er”, var det noen som sa en gang.

Det er vårt ansvar å dele av denne overfloden. Derfor er jeg glad for at Misjonssambandet velger å være til stede i Indonesia. Her driver vi sosiale prosjekter for å kjempe mot urettferdighet, og vi forteller mennesker om et liv etter dette hvor urettferdighet ikke lenger finnes. Jeg er takknemlig for at jeg får være i dette teamet som får gjøre vår del her i Medan.