Hvem er tredjekultur-barn?

Tredjekulturelle barn (Third Culture Kids) er barn som har vokst opp med andre erfaringer enn personer som stort sett har levd i èn kultur.

Norske barn som flytter internasjonalt i barndomsårene, og deres oppvekstsvilkår, har vært lite fremme i det offentlige før nå. Kunnskapen om tredjekultursbarn er banebrytende, og den viser både utfordringer og muligheter i en krysskulturell oppvekst basert på beskrivelser (Salole, 2013).

Det var de to samfunnsviterne, dr. John Hill Useem og dr. Ruth Hill Useem, som i 50-årene kom opp med tredjekultur-begrepet etter å ha studert amerikanere som bodde i India. Det de oppdaget, var at amerikanerne var tett knyttet sammen. De hadde en livsstil som skilte seg fra både hjemme- og vertskulturen, men hadde en livsstil som bar preg av en “mellomkultur” som var felles i denne settingen.

For å beskrive dette miljøet definerte forskerne hjemkulturen hvor de voksne kom fra, som førstekultur. Videre kalte de vertskulturen der familien bodde for andrekultur. De så den felles livsstilen amerikanerne imellom som en mellomkultur og kalte den for tredjekultur (Third Culture). Barna ble kalt barn av en tredjekultur (Third Culture Kids). (Pallock og Van Reken, 2016).

Fortsatt relevant i en globalisert verden

Verden har forandret seg siden den gang, og i dag bor mange i andre kulturer uten et klart definert fellesskap. Enkelte hevder at begrepet tredjekultur eller tredjekultur-barn nå er misvisende betegnelser. Begrepet kan fortsatt brukes i dag av blant annet to grunner:

1. De vokser opp i en genuint flerkulturell verden
2. De vokser opp i en svært mobil verden.

Et tredjekultur-barn (TCK) er en person som har tilbrakt en vesentlig del av utviklingsårene (fra fødsel til fylte 18 år) utenfor foreldrenes kultur. Tredjekultur-barnet har opparbeidet et forhold til alle kulturene uten å ha fullt eierskap i noen av dem. Selv om elementer fra hver kultur blir gjort til en del av tredjekultur-barnets livserfaring, vil følelsen av tilhørighet ligge i forhold til andre mennesker med liknende bakgrunn.

Barn som omfattes av tredjekulturen har blant annet andre fellestrekk:

1. De skiller seg ut ved at de for eksempel vokser opp der det å være fysisk annerledes fra menneskene rundt er en stor del av identiteten deres.
2. De forventer å reise tilbake på ett eller annet tidspunkt til opprinnelseslandet, i motsetning til for eksempel flyktninger og immigranter.
3. Enkelte har en privilegert livsstil gitt av arbeidsgiver eller vertskultur.
4. De finner identitet i systemet ved at de er bevisst at de representerer noe større enn seg selv, i motsetning til jevnaldrende hjemme, enten det er hjemlandet, firmaet eller Gud.

Vanskeliggjør utvikling av egen identitet

Hva som ligger i “en vesentlig del av utviklingsårene” er subjektivt. For noen vil det være nok med noen uker for at erfaringen skal ha varig effekt, men for de aller fleste handler det om lengre perioder og flere år med en påvirkning fra flere kulturer. Tredjekultur-barn (TKB) er barn som bor i andre land enn sitt opprinnelsesland i perioder av oppveksten med bakgrunn av foreldrenes karrierevalg (Salole, 2013). Mennesker som drar til en ny kultur som voksne, opplever gjerne et kultursjokk og trenger en periode til å omstille seg på. For tredjekultur-barn, derimot, betyr det å flytte frem og tilbake mellom forskjellige kulturer at det ikke får en ferdigutviklet personlig og kulturell identitet.

Det meste av forskningen om tredjekulturbarn er kvalitativ, basert på intervjuer. I Norge brakte blant annet Berit Dahl, som selv er misjonærbarn, temaet på dagsorden gjennom boken sin “Bortsendt” i 1990. Gradvis har flere virksomheter og organisasjoner som har ansvar for internasjonal utsendelse begynt å sette temaet på dagsorden.

Hvor er «hjemme», og hvem er jeg?

Begrepet identitet er stort, og det har blitt skrevet mye om temaet og ulike definisjoner. Identitet handler om betydningen av selvforståelse. Det å flytte og forholde seg til forskjellige forventninger gjør at barn og unge henter frem forskjellige sider av seg selv for å kunne fungere i ulike kulturelle omgivelser og kontekster (Salole, 2013).

Skal vi oppnå en følelse av identitet og tilhørighet, må vi lære oss de grunnleggende, kulturbundne reglene i samfunnet mens vi er barn, og internalisere dem i tenårene. Dette er grunnlaget for hvordan vi lever og oppfører oss som voksne.

Et kjennetegn ved barn som vokser opp i en annen kontekst eller kultur enn sine foreldre, er at de ofte ikke føler at de hører helt og fullt til noe sted. De kan kjenne på tilhørighet og tilknytning til alle steder der de selv har bodd, og mange kan dermed ikke begrense “hjemme” til en konkret plass. I noen settinger forstår de ikke de sosiale kodene, eller mentaliteten i sine respektive sammenhenger. De spiller stadig på andres banehalvdel.

Det å flytte og forholde seg til stadig forskjellige forventninger gjør at barna henter frem forskjellige sider av seg selv for å kunne fungere i sine respektive kulturelle kontekster. Det kan resultere i at de har svært forskjellige personas og dermed kan fremstå som ulike mennesker avhengig av hvem de snakker med. Deres atferd og tankegods blir ofte tolket forskjellig avhengig av hvem de snakker med.

Tap og tilpasning

Litteraturen om tredjekultur-barn dreier seg i stor grad om tapsopplevelsene til barna som flytter. Flytting medfører typiske brudd med viktige personer, kjente og trygge omgivelser, spesielle og betydningsfulle steder og sosial tilhørighet til en gruppe.

Flytting gir også positive muligheter som sosial og kulturell kompetanse, å bli kjent med nye steder, samfunn og mennesker, og stadige muligheter til å utforske nye sider ved seg selv.

Tredjekultur-barn har ressurser som brobyggerferdigheter og et utvidet verdenssyn. Toleranse og sosial kompetanse blir også trukket frem. De har også ferdigheter som tilpasning, observasjon og flerspråklighet (Salole, 2013).

Litteratur:

David Pollock og Ruth E. Van Reken, 2016. Hvor er hjemme?

Lill Salole, 2013 Krysskulturelle barn og unge     

Skrevet av Kavita Kristine Asp Gjervoldstad