Hvis foster har livsrett

Hvis det er slik – hvis også et lite foster er et menneske med livsrett og menneskeverd – er enhver abort et problem. Da har kristne også gode grunner for å være kritiske til en abortlov som fratar et lite foster retten til å leve. 

De siste ukene har den norske samfunnsdebatten gitt mye plass til en krevende abortdebatt. Både Arbeiderpartiet og SV har programfestet et ønske om å endre abortloven. Jeg må innrømme at jeg har savnet tydelige kristne stemmer som løfter frem at også små fostre har en rett til å leve. 

Rettsløse fostre

For litt over to år siden uttalte et samlet bispemøte i Den norske kirke at et «samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten en slik adgang». Setningen skapte mye diskusjon. Skulle den forstås som en ubetinget støtte til abortloven? 

Nå har Olav Fykse Tveit, preses for biskopene, uttalt til Vårt Land (15/4) at å tillate selvbestemt abort til uke 12 er en «løysing som tar dilemmaa ein står overfor på alvor». Samtidig uttaler han at fosteret er, «frå det er unnfanga», et liv som har «verdi og krav på vern». 

Argumentasjonen er både selvmotsigende og problematisk. For det er et faktum at den norske abortloven ikke gir et foster under 12 uker noen form for vern. Loven løser altså ikke et dilemma. Isteden gjøres fosteret helt rettsløst. 

Å snakke om abort er vanskelig. I et kristent perspektiv handler spørsmålet om minst to mennesker – et foster og en kvinne.

De siste ukene har vært mange hevdet at selvbestemt abort er uproblematisk fordi «moren er barnets beste forsvarer». Heldigvis er det ofte slik. Men når abort foretas, er den åpenbare realitet at verken kvinnen eller samfunnet som helhet sørget for å forsvare det aktuelle fostres menneskeverd. 

Politiske dilemmaer

Å snakke om abort er vanskelig. I et kristent perspektiv handler spørsmålet om minst to mennesker – et foster og en kvinne. Vi bør vokte oss for lettvinte, teoretiske svar når vi står overfor et foster med en alvorlig diagnose eller når den gravide kvinnen er dypt fortvilet over å vente barn. 

På den politiske arena er dilemmaene mange. Trenger vi abortnemnder i forbindelse med senaborter hvis resultatet uansett blir abort? Gjør det noe å utvide abortgrensen hvis antallet aborter antagelig ikke vil øke? Er det virkelig klokt for kristne å etterlyse et forbud mot abort i et samfunn der et solid flertall mener at selvbestemt abort er «kvinnesak»? 

Alle slike spørsmål fortjener diskusjon. Men vi bør unngå at de pragmatiske og praktiske spørsmålene skygger for det kristne utgangspunktet: Også et lite foster er skapt av Gud, og dette barnet fortjener at noen fastholder dets rett til å leve.