Troen taper

Det kan problematiseres ut fra en kristen tankegang, hvor ingenting viktigere enn å søke Gud – og å kunne være en del av et kristent fellesskap. 

Det kan innvendes at staten må være såpass nøytral at den ikke fastslår at det er viktigere å delta på en gudstjeneste enn å gå på kino eller å spille fotball. Men et slikt argument illustrerer kanskje hvor lett avkristningen av samfunnet aksepteres? Film og fotball kan være viktig for mange, men troens betydning ligger på et helt annet plan. Det handler om liv og død – ja, evig liv og evig død. 

Problematisk forbud

Poenget er ikke at en kristen kirke – eller organisasjon – kan kreve unntak fra alle regler og forordninger for smittevern. Vi må, som resten av samfunnet, bidra til å stanse pandemien. Vi bør heller ikke underslå at mye av det som foregår i kirker og bedehus kan digitaliseres. I år kan for eksempel NLM tilby korte møter på nett både julaften og første nyttårsdag. 

Men ikke alt kan digitaliseres. Et fellesskap foran skjermer er og blir annerledes enn et fysisk fellesskap. Enda mer opplagt er det at nattverden – og dåpen – ikke kan gjøres digital. Derfor er det avgjørende, også under en pandemi, at en kristen kirke kan være til stede i menneskers liv. 

Film og fotball er viktig for mange, men troens betydning ligger på et helt annet plan.

På en slik bakgrunn er det problematisk å forby alle religiøse samlinger – slik det ble gjort i pandemiens første del i mars, og slik Oslo har gjort de siste ukene. Svært inngripende tiltak kan være på sin plass når kaoset råder og smitten brer seg eksplosivt. Men inntrykket som skapes er dessverre at norske myndigheter nedprioriterer reell religionsfrihet (med tilhørende forsamlingsfrihet) når menigheter behandles som en del av kulturlivet. 

Urimelig begrunnelse

I realiteten ser det også ut til at norske myndigheter behandler kirker enda mer restriktivt enn kulturen. I november kom det plutselig beskjed om at kirkebenker og stolrader ikke lenger kunne betraktes som «fastmonterte seter». Konsekvensen ble et tak på 50 deltakere også i store kirkebygg og romslige bedehus. Annerledes er det for eksempel for kinoer og teatre der 200 personer kan samles. Denne forskjellsbehandlingen er uheldig – ikke minst i forbindelse med jul.  

Regjeringen begrunner forskjellsbehandlingen med at det er lettere å bevege seg på en kirkebenk enn der setene er fastmontert. Det fremstår urimelig rigid. For stort sett klarte kirker og bedehus fra juni til oktober å sørge for en meters avstand mellom deltakere under gudstjenester og møter. 

Pandemien som har preget vår verden i snart et år bør verken neglisjeres eller bagatelliseres. Det er også forståelig at smittevernloven gir myndighetene rett til å gjennomføre inngripende tiltak. Men i et demokrati trengs diskusjon og kritikk – ikke minst i møte med stor maktbruk. Og vi bør kunne spørre åpent om troens behov er blitt for lite prioritert av norske myndigheter.