Mørkhudet kvinne med sjal og lyshudet mann samtaler og spiser

«Kom, følg meg»

KRONIKK: I stadig større grad har vi blitt bevisste våre muslimske naboer i Norge. Som kristne er vi veldig klar over at de også bør få høre evangeliet, men hvordan i all verden skal vi få det til?

Om forfatteren:

Navn: Rune Mjølhus

Alder: 51 år.

Familie: Gift, tre barn

Stilling: Regionleder i NLM utland, ansvar for Vest-Afrika og Sør-Amerika

Xenofobi, fremmedfrykt, er betegnelsen på avsky, angst eller fobi for alt som er fremmed, utenlandsk eller annerledes. Det er vel noe vi av og til kan kjenne på? Er vi ærlige, så er vel det noe vi kjenner på i våre forsamlinger også?

Jeg har dessverre lest altfor mange innlegg i aviser og på sosiale medier der kristne åpenbarer en svært ukristelig holdning til nye landsmenn eller mennesker som mener noe annet enn dem selv. Men i stedet for at fremmede skal skape frykt, skulle det jo faktisk tenne en iver i oss etter å nå dem? Kan det være at frykten vår bunner i usikkerhet? Dette kan vi gjøre noe med.

 

Få kontakt

Jeg har vokst opp i og bodd i utlandet, nærmere bestemt i Kenya og Tanzania. Mine erfaringer er at jeg har blitt inkludert. Det er en nøkkel til å komme i kontakt med mennesker med annen opprinnelse, også her i Norge.

Inviter dem hjem på kaffe eller te. Foreslå at dere skal møtes som familier og lage mat sammen. Dere kan vise dem en norsk matrett, og neste gang kan de lage en rett fra sitt hjemland.

Husk på at de fleste er her fordi de har flyktet fra noe. Spør dem om livet deres, om hva som har ført dem til Norge og om hvordan de opplever å leve her? Det er mange spennende, men også triste historier de har med seg i bagasjen, og dere kan være med og be for dem.

Det er ofte usikkerheten vår som hindrer oss fra å ta dette første skrittet. Men vi kan få utrolig mye godt ut av å møte mennesker som ikke har hatt det så enkelt som oss, men som likevel ikke har gitt opp.

 

Samtale om tro

De fleste folk utenfor Nord-Europa er mer opptatt av tro enn oss. Det er ofte en integrert del av livet deres. Det gjelder også for de fleste som har kommet til Norge.

Jeg vil tro at du også synes det er interessant å finne ut av hva som rører seg i menneskers hjerter? Å høre hva de tenker om livet? Hva som opptar dem og styrer deres tanker og avgjørelser? Veldig ofte er det hva de tror på. Det kan det være svært viktig, men også svært vanskelig å snakke om.

Men her finnes det hjelp. Akkurat nå har vi fått et samtaleopplegg som heter «Kom og følg meg». Her får vi hjelp til å samtale om troen vår og å sammen finne ut av hva det er. Det kan til og med føre til at de ønsker å vite mer om din tro. At de faktisk vil følge Jesus.

 

Ulike faser

I samtale med mennesker er det ulike faser. Dette er godt beskrevet i «The 4-rooms Concept» som er utviklet av en bevegelse som kaller seg «Barnabas Initiative» i Tyskland.

I noen sammenhenger er det mennesker som trenger hjelp til praktiske ting, som å lære språk, forstå kulturen vår her i Norge eller å lære å lage norsk mat. Vi kan ære Gud ved å være hans forlengede arm her på jorden, og å være de som hjelper dem. For de fleste er nok dette det de ønsker, og ikke mer. Det er greit og verdifullt. Vær med og hjelp dem inn i samfunnet, inn i ulike aktiviteter, inn i idrettslag, inn i smågrupper. Hjelp dem til å få et nettverk. Dette er som et kontaktrom, det første rommet.

Men noen ønsker dypere kontakt og større forståelse av hva vi tror på. Da beveger vi oss inn i vitnerommet. Her kan vi fortelle om vår tro og gi rom for å diskutere spørsmål om tro. Her kan man benytte et opplegg som Al-Massira-kurs.

Noen få finner frem til tro på Kristus og vil vite mer om dette. I det tredje rommet, disippelgjøringsrommet, er målet å vokse i troen, bli involvert i menighetslivet og forankres.

Det fjerde rommet, ledertreningsrommet, er det naturlig at færre søker. Men, om du skulle være heldig å se noen gå gjennom alle disse rommene, eller fasene i utviklingen, så er det stort. Her trengs lederkurs, bibelstudier, praksis og erfaringsbygging.

 

Forskjellige kontakter

Når vi setter det opp slik, blir det åpenbart at ikke alle skal være kontakter i alle faser. Noen av oss er knakende gode i det første rommet, men har ingenting å tilføre i det fjerde rommet.

For meg har det vært nyttig å se det litt skjematisk. Det blir så åpenbart at vi er forskjellige. Det er her menigheten som Kristi legeme kommer inn. Vi er ett legeme, men forskjellige lemmer med forskjellige funksjoner. Det må vi ta på alvor.

«Vi drømmer vel alle om en dag å stå foran tronen i den store hvite skaren med folk fra alle nasjoner og lovprise Gud?»

Drømmen

Vi drømmer vel alle om en dag å stå foran tronen i den store hvite skaren med folk fra alle nasjoner og lovprise Gud? Skulle vi ikke utvide den drømmen til her på jorden også? At vi får en liten forsmak ved å gå ut og være til hjelp for våre nye landsmenn også? La oss be om at Gud gir oss som bor i Norge visdom til dette.