Livstidsmisjonæren sier farvel

Etter over 60 år i Etiopia hevder Jorunn Hamre bestemt at hun skal ta endelig farvel. Men først er det storfeiring av hennes siste prosjekt.

– Det blir voldsomt hardt. Jeg kjenner nesten ikke folk i min hjembygd. Her ute har jeg kjente overalt, fastslår Jorunn Hamre om det å flytte «hjem» til Kvinesdal.

Hjerte for barnehjerter

Vi sitter i det nye søndagsskolehuset til den nye kirken i Shakisso, sør for Addis Abeba i Etiopia, som skal åpnes dagen etter. Like utenfor har folk allerede begynt feiringen med lovsang og fengende rytmer – kraftig forsterket av et hardt belastet lydanlegg.

– Uff, dette bråket. Jeg har gitt klar beskjed om at vi ikke skal ha det på innvielsen i morgen, sier Jorunn og ser ut av vinduet.

Foran benkene som helt sikkert kommer til å fylles med hundrevis av barnestemmer, står en flanellograf og en liten talerstol.

– På slutten av min tid her, innså jeg at vi måtte bygge søndagsskole. Vi har undervist barna under en presenning i tre år. Jeg har innsett at noe av det viktigste vi kan gjøre er å så Guds ord inn i barnehjertene, sier Jorunn og forteller om hvordan både søndagsskolehus og kirke er et trosprosjekt med stadige bønnesvar mens kostnadene økte.

Ingen tid til ferie

Den tidligere NLM-misjonæren som snart runder 89 år, er nemlig visjonsbærer, byggeleder, regnskapsfører og fundraiser for kirken som har tatt nærmere ti år å realisere.

– Jeg fikk så mange bønnesvar underveis at jeg gikk i tro og visste vi skulle bli ferdige til tross for flere hindringer, sier Jorunn.

Hun har stått på sent og tidlig for at kirken skulle bli ferdig.

– Ferie har ikke forekommet disse årene. Jeg har vært i Norge – en gang fordi jeg brakk beinet og ellers for å samle inn penger, forteller Jorunn.

Et bryst med kreftsvulst som måtte fjernes og infeksjon i lungene har heller ikke stoppet henne fra å fortsette i et heseblesende tempo.
– Det er ingenting å snakke om. Det har vært opp klokken seks og i seng ved midnatt. Hver kveld kommer det folk på kaffe, men Gud gir meg krefter for dagen, sier hun nøkternt.

"Gud gir meg krefter for dagen"

Kirurgen

I løpet av intervjuet er hun innom både norsk, engelsk og amharisk. Selv om sistnevnte språk tilsynelatende kommer uanstrengt, er hun nervøs for hilsenen hun skal ha dagen etter.

– Da jeg kom til Etiopia i 1959, hadde NLM inngått avtale med etiopiske myndigheter om å finne en jordmor til sykehuset i Yirgalem. Dermed lærte jeg alfabetet og gikk rett ut i arbeid. Det ble aldri mer språkundervisning på meg, forklarer hun.

Det har ikke hindret henne fra å få en ganske unik tjeneste i landet.

– Jeg har arbeidet 14 plasser i Etiopia. De første 20 årene var i helsearbeid, og jeg fikk hjelpe mennesker og redde mange liv. Noen perioder måtte jeg være kirurg, langt fra nærmeste sykehus, forteller hun.

En av dem hun trolig reddet livet til, har tidligere på dagen kommet smilende inn døren til Jorunn. Deed Jaldessa Kontoma har ledet flere departementer i Mekane Yesus-kirken. Jorunn er tydelig stolt og rørt over historien til mannen som er blant flere hun har vært som en mor for.

– Deed ble angrepet av røvere som niåring og kom til meg med stygge kuttskader. Jeg måtte sy 98 sting. Hvem kunne tenke seg at den fattiggutten skulle komme i toppsjiktet i en av verdens største kirker, sier Jorunn og viser et bilde av Deeds skamskjærte rygg fra da han ankom helsestasjonen.

Morderstammen

Etter hvert ble Jorunns tjeneste i større grad evangelisering. I over 30 år har hun reist rundt til bortgjemte steder med det gode budskap – i hovedsak til Godjie-folket som er en del av Oromo-folket sør i Etiopia. De har tradisjonelt fulgt Oromo-religionen, Waaqa, men i dag er flertallet kristne.

– Det var aposteltiden på ny. Hvor vi kom, så vi under og tegn. En gutt som het Tiato var besatt av 100 onde ånder, og kunne verken stå eller prate. Han ble båret til et møte i distriktet. Da ånd nummer 100 forlot Tiato, reiste han seg opp og strakk ut hendene og sa: «Deg, herre, skal jeg tjene!». Nå er han evangelist, og alle kjenner historien hans, forteller Jorunn og utbryter:

– Er det ikke fantastisk?

Hun bobler over av historier som hun ikke nølte med å fortelle VGs journalist som fulgte henne inn i jungelen i 1997.

– De var ingen troende, men da de skulle tilbake i småfly spurte de om jeg kunne få piloten til å be for turen, kvitrer Jorunn.

Den seks sider lange reportasjen beskriver hvordan Jorunn slo opp telt hos en stamme i jungelen. Der var manndomsprøven å drepe en fiende og bringe kjønnsorganet tilbake som trofe.

– Jeg dro dit i 1972 sammen med to gutter fra den stammen. Vi var der i åtte dager og opplevde enormt mye. Besatte ble satt fri i Jesu navn, og ryktet gikk over hele dalen om en stor og mektig Gud som er sterkere enn Satan, sier Jorunn.

"Det var aposteltiden på ny. Hvor vi kom, så vi under og tegn."

Dypt respektert

Et par år etter at artikkelen kom på trykk, pensjonerte Jorunn seg. Det varte ikke lenge.

– Da jeg skulle feire 70-årsdagen, kjente jeg at jeg måtte tilbake til Etiopia. Jeg skrev på innbydelsen at gaver måtte gå til Godjie-folket. Året etter dro jeg tilbake for å lage en sangbok. I tre år reiste jeg rundt og samlet sanger, forteller hun.

Siden 2002 har hun vært sin egen misjonskvinne og jobbet i Etiopia uavhengig av NLM. Nå er det altså innvielse av hennes siste prosjekt: En kirke som rommer 700 mennesker i et område hun beskriver som «det mørkeste mørke» da hun startet arbeid der.

– Trollmannens trommer lød dag og natt. Men en av trollmannens koner ble kristen. Det var hun som hadde slått på trommen, og da begynte den kristne veksten, sier Jorunn.

Innvielsen av den nye lokalkirken dagen etter intervjuet med Utsyn, er nesten like mye en offisiell avskjed for «Sister Jorunn». Avskjedsseremonien til ære for Jorunn får stor plass i programmet og hun mottar flere tykke gullenker fra menigheter hun har tjent.

– Sister har ofret hele livet sitt for å dele evangeliet i Etiopia, sier president i Mekane Yesus-kirken, Yonas Yigezu, i sin takketale.

– Reiser hjem for godt

Mekane Yesus-kirken arbeider med å få utnevnt Jorunn til æresdoktor, og det planlegges en biografi om henne. Det blir uten tvil en lang bok, og kanskje det siste kapittelet for kvinnen som feller en tåre på første benkerad.

– Nå reiser jeg hjem for godt. Det skal bli fint med en avvikling. Jeg trenger hvile nå, sier hun bestemt, men legger til:
– Det blir ikke helt ennå. Jeg må få sagt ordentlig farvel til alle kjente, og feirer nok 89-årsdagen her i mai.

Til tross for at hun har brukt en mannsalder i evangeliets tjeneste, mener hun at hennes største offer ble gjort som niåring.

– Min mor kjøpte dukkevogn jeg fikk leke med, men jeg fikk beskjed om at den skulle gå til misjonen. Den ble loddet ut på basar. Det er mitt største offer, sier Jorunn.

At hun måtte ofre muligheten til en egen familie, var hun bevisst på da hun ble misjonær.
– Jeg har uansett hatt så mye arbeid og hadde aldri kunne gjort dette hvis jeg hadde hatt mann og barn.

Derfor bor hun alene i huset med utedo, og blender vinduene på natten. Det er ikke fritt for at uærlige sjeler iblant har utnyttet at hun stort sett er på farten.

– De har stjålet så mye av meg at jeg blir helt matt. Jeg har nettopp blitt frastjålet to kameraer. Tyver har brutt seg inn i huset og stjålet masse, masse, sier hun, og legger raskt til:
– Jeg synes synd på tyvene fordi det står at de ikke skal arve Guds rike.
Skulle det være noen som går glipp av den arven, så står det ikke på innsatsen Jorunn har lagt ned i rekruttering til Guds rike.