Sosialist, feminist og evangelist

Kari Helene Haugen ble radikalt omvendt, dumpet kjærligheten for kallet og har vært «rødstrømpe» i NLM i 47 år. På nyåret kaster hun loss og seiler ut i pensjonistlivet.

Året er 1963. Den evige sommeren i drivhuset er fylt med blomster, men snøføyk og iskulde slår mot rutene. Da går alarmen. En strømledning er røket og kulda kryper fort inn i drivhuset. Mindolf Haugen stormer opp og slår på aggregatet. Ingenting skjer. Alle blomstene og det 60 meter lange drivhuset blir ødelagt.

Fattige over natten

– Omgjort til dagens kroner var det milliontap, og vi kunne ikke betale de store lånene som var tatt opp. I flere år etter hadde vi middag kun på søndager, og spiste ellers brød og havregrøt, forteller Kari Helene Haugen.

Den natten gikk familien fra å greie seg greit til å tigge brukte klær på bygda Våler i Solør hvor Kari Helene er vokst opp.

– Den gang var det mye skam i å gå i brukte klær. Foreldrene mine kranglet ofte i denne perioden, men forskjellen var at mor etterpå gikk for å be mens far tydde til bannskap, sier hun.

Forkastet kristen tro

Tidlig bestemte hun seg for å avvise morens kristne tro.

– Første og siste gang jeg var på søndagskolen, fikk vi pultost på lompe, og det var det verste jeg visste. Men i niende klasse ble jeg med på en leir på Ormseter leirsted, og ville etterpå prøve dette med kristendom, forteller hun.

For å leve som en kristen begynte hun å ta de enorme oppvaskene i hjemmet.

– I hele oppveksten hadde jeg lært at man måtte gjøre for å være, og dermed trodde jeg at det også gjaldt for kristen tro.

Men etter noen måneder ga hun opp.

– Jeg fikk ingen respons, og tenkte at kristendom var fryktelig slitsomt. Jeg konkluderte med at Marx hadde rett og at kristendom var markspiste illusjoner, sier Kari Helene.

"Jeg konkluderte med at Marx hadde rett og at kristendom var markspiste illusjoner." Kari Helene Haugen

Syn av Jesus

Hun ble en markant motstander av kristen tro, men det skulle snu en natt på Bjerkely folkehøgskole.

– Jeg fikk ei kristen venninne som het Sissel. Vi diskuterte hardt om kristen tro, og jeg var lite mottakelig.

– Men en kveld overnattet jeg på Sissels rom, og vi og snakket om tro og liv langt utover natten. Plutselig så jeg i måneskinnet en stor hvit skikkelse som kom inn vinduet. Jeg skjønte at det var Jesus. Han sa: «Kari, vil du følge meg?» Jeg tenkte at nå var jeg blitt syk. Da han spurte igjen så svarte jeg ja.
Kari Helene turte ikke å fortelle om synet da Sissel spurte om hvem hun snakket med.

– Men jeg sa at jeg hadde sagt ja til å følge Jesus. Der startet livet med Jesus for meg. Jeg skjønte at kristendom ikke var å gjøre for å være, men det var å følge Jesus og være i det han har gjort, sier hun.

"Jeg skjønte at kristendom ikke var å gjøre for å være, men det var å følge Jesus og være i det han har gjort." Kari Helene Haugen

Dumpet kjæresten

Med «minst 180 i puls» bekjente hun sin nye tro foran hele skolen, men vanskeligst var det å fortelle det til moren.

– Da jeg endelig fikk fortalt det, fikk jeg en klem fra mor som jeg aldri glemmer, sier Kari Helene.

– Hvorfor var det så vanskelig å fortelle til din kristne mor?

– Far syntes det var noe vås og skjemtes over sin religiøse datter. Men det var nok stoltheten og alle spydighetene jeg hadde slengt mot mors tro som gjorde det vanskelig. Det var et oppgjør med det jeg hadde gjort og en bekjennelse av at jeg hadde tatt feil, svarer hun.

Kari Helene begynte å gå på bedehuset og fikk misjonærkallet mellom «to frodige misjonsdamer» i baksetet til en gammel Boble.

– De sang «Tenk, hvilken nåde det er av Gud» for full hals. Misjonskallet i teksten slo ned i hjertet mitt, konstaterer hun.

Den gang hadde hun en kjæreste som ikke ville gå den samme veien.

– Vi hadde veldig mye til felles og jeg så virkelig en framtid med han. Han hadde mye mer kristen ballast enn meg, men jeg tror ikke Jesus hadde fått livet hans. For han var det ikke aktuelt å bli misjonær. Dermed måtte jeg velge, og jeg kunne ikke si nei til kallet, forklarer Kari Helene.

– Skjønte du at du hadde valgt et liv som enslig?

– Jeg ante kanskje det. Men jeg liker å si at jeg er enestående. Jeg har i hvert fall fått en enestående mulighet til å leve ut kallet mitt. Det sier jeg takk og pris for.

– Respektløst

Blikket gnistrer og det er tydelig at hun har noe på hjertet.

– Både fra enkelte venner og kolleger har jeg opplevd lite respekt for valget mitt. De krever respekt for sin ektestand, men har ikke tenkt på at de i like stor grad skal respektere den enestående. Da glemmer de jo Paulus, sier hun og eksemplifiserer:

– Ofte har jeg fått kommentarer som: «Skal ikke du finne deg noen snart, Kari?». Hvis jeg er i det spydige hjørnet, spør jeg tilbake om ikke de snart skal skille seg. Iblant sier jeg at jeg takker Gud for at jeg ikke er gift. Selv om det kanskje ikke er en god måte å reagere på, så har det også ført til mange gode samtaler.

Avvist på skolen

Kari Helene søkte på Fjellhaug bibelskole etter at hun hadde blitt kristen.

– Jeg var sosialist, kommunist og feminist og havnet i Misjonssambandet. Kan du tenke deg større kontrast? spør hun med et glimt i øyet.

På bibelskolen ble misjonærkallet mer konkret.

– Ei venninne dro på tur til Japan. Da hun fortalte om de 123 millionene som hadde soloppgangens flagg men ikke verdens lys, traff det meg. Jeg skulle til Japan.

Senere søkte Kari Helene på toårig forkynnerkurs på Fjellhaug. Det hun ikke visste var at den var forbeholdt menn.

– I arbeidermiljøet jeg kom fra gjorde man ikke forskjell på jenter og gutter – alle fikk like muligheter. Derfor var dette fjernt for meg. Jeg fikk først avslag, men så tok de inn en annen kvinne, og da kunne de vel ikke lenger si nei til meg, sier hun.

Etter forkynnerkurset søkte hun på misjonsskolen, men der var døren helt lukket for kvinner.

Kari Helene legger ikke skjul på hva hun mener om tjenestedelingsprinsippet og at noen posisjoner er forbeholdt menn i NLM.

– Jeg tenkte den gang: «Hva er det jeg har rotet meg opp i? Hvorfor skal teologistudier være forbeholdt menn?». Jeg er lojal mot tjenestedelingsprinsippet, men jeg tenker ikke at det er rett. Jeg mener det er til hinder for utbredelsen av evangeliet, sier hun.

"Jeg var sosialist, kommunist og feminist og havnet i Misjonssambandet. Kan du tenke deg større kontrast?" Kari Helene Haugen

Venter på vekkelse

Likevel har hun nå arbeidet i NLM i 47 år.

– Jeg tror at Gud vil ha meg i NLM, og dette er plassen min. Det var i NLM at jeg ble kalt og sendt ut, sier hun ganske enkelt.

Nå er det over ti år siden hun kom hjem fra Japan etter tretti års tjeneste der.

– Du kommer veldig nær mennesker når du får vandre sammen med dem over lengre tid. Dere får gå ut på dypt vann sammen og det gir veldig mange hellige møtepunkter med mennesker. Samtidig er det en tålmodighetsprøve, og en smerte i at ikke flere kommer til tro på Jesus.

– Jeg vet ikke om jeg får oppleve den, men jeg vet vekkelsen kommer, sier hun med overbevisning.

Sint på japansk

Det er ikke tvil om at Japan har satt dype spor i henne. Det koselige huset hennes på Stange har en rekke innslag av japansk interiør.

– Jeg blir glad og sint på japansk. Alle ord som uttrykker glede, hjelpeløshet og smerte kommer på japansk. Det er rett og slett fordi japansk er et så mye rikere språk, og jeg har ikke tilsvarende ord på norsk, sier Kari Helene.

Etter nyttår fyller hun 67 og pensjonerer seg. Det er vanskelig å se for seg den sprudlende kvinnen sette seg i sofaen med beina høyt.

– Jeg kommer ikke til å bli «fulltime frivillig», men jeg kommer heller ikke til å henge harpa på greina for å si det sånn, slår hun fast og forteller at hun blant annet har en seilbåt i garasjen som skal på vannet.

– Kan du seile?

– Nei, jeg har gjort det et par ganger. Men jeg sier som Pippi: «Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» Det er en båt som ikke kan synke, og det er nok bra, sier hun og igjen bruser den velkjente latteren.

En kvinne som helt naturlig gjør det hun ikke kan på steder hun ikke passer inn, lukker et langt kapittel i NLMs tjeneste.