Lærte tidlig at latskap var skammelig

Egil Sjaastad vokste opp som bondesønn i Trøndelag. – Når jeg ser tilbake på livet mitt, så havner jeg alltid tilbake i barneårene, i bondekulturen, NLM-miljøet og skolelaget. Du blir aldri ferdig med den kulturen du vokste opp i, for den sitter i ryggmargen, sier han. Han kan fortelle om en god oppvekst, med gode foreldre, godt naboskap, en livlig søskenflokk og et godt misjonsmiljø. Selvsagt fantes det også skyggesider. ‘Livsstils-pietismen’ kunne være unødvendig streng. – Men vi lærte å arbeide. For meg ble latskap skammelig. Det har preget yrkeslivet mitt, mener han.  

Arbeidsgleden har han tatt med seg inn i en akademisk karriere, med en fartstid på 36 år ved Fjellhaug, både som lærer, rektor og dosent. I tillegg har han vært redaktør for tidsskriftet Fast Grunn i 20 år. – Det har vært veldig meningsfullt å ha sin tjeneste i NLM. Jeg har primært jobbet med ungdom. Å se unge mennesker bli preget av det kristne budskapet, for så å finne dem igjen rundt om i Norge, det er en sann glede! Mange av dem er fortsatt aktive kristne, også i misjonen. Det gir perspektiv på det jeg har vært med på, sier Sjaastad. 

70-åringen går av med pensjon denne sommeren. De tre siste årene på Fjellhaug har han redusert stillingen til tjue prosent, noe han synes det har vært en god løsning. Slik bevisstgjorde han seg selv på at han skulle bli pensjonist for fullt. – Men jeg vil fortsatt engasjere meg lokalt, og jeg vil nok fortsette å skrive og ta prekenoppdrag, påpeker han. Likevel er det viktig for ham at hans generasjon kan ta et steg tilbake, og ikke stå i veien for de yngre. – Jeg vil ikke at folk i min alder skal være politi for en yngre generasjon. Jeg vil ikke være en syvende far i huset.  

Økt kompetanse på Fjellhaug  

– Hvilke forandringer har du sett på Fjellhaug i løpet av tiden din der? 

– Det har skjedd mange forandringer fra jeg begynte i 1983 fram til i dag. Det har sammenheng med ytre faktorer som endringer i skolesystemet, universitetssystemet og i ungdomskulturen. Siden min tid som rektor har det bitt enda større bevissthet og fokus på kompetanse, spesielt blant lærerne. De skal ha både kjennskap til Ordet, erfaring og offentlige godkjente papirer, svarer han. Og studiene er også offentlig godkjente. Misjonsskolen er blitt høyskole, og da også åpnet for studenter som ikke har kall til en særskilt kristen tjeneste. – Men kjernefagene er fortsatt teologi og misjon. Det er en fryd å se når studenter får aha-opplevelser over Bibelen! Og fokuset på å krysse grenser er fremdeles sterkt blant oss. 

Også bibelskolen har utviklet seg med nye linjetilbud og reiser til misjonsfeltene. Bibelkunnskapen er generelt dårligere nå enn tidligere, og man ser at studentene generelt har mindre strukturert kunnskap når de kommer til Fjellhaug.   

Selv har han fokusert mye på sin egen kompetanseheving, noe som førte til at han ble dosent. – Jeg bestemte meg for å holde fingrene fra fatet i administrasjonen, og heller satse på faglig utvikling og skriving av fagartikler, sier han. Han har fordypet seg i kirkehistorie, Det nye testamentet, praktisk teologi, forkynnelse, sjelesorg, pedagogikk, trosopplæring og KRLE. – Jeg er vel litt for bredt interessert! sier han. 

Poesi og sang 

Salmesang har også vært en viktig interesse for Sjaastad. – Salmedikterne har betydd enormt for kristenlivet i landet vårt. Dette ble jeg bevisst på ikke minst da jeg var dirigent for skolelags- og studentlagskor i ungdommen, sier han. Avslutningsforelesningen hans handlet om trosopplæring i poesi og sang. – Jeg har forsøkt å åpne blikket til studentene for betydningen av salmesang og poesi i menighetsliv og i den enkeltes personlige liv. Det skjer noe på innsiden når vi hører trosformidling gjennom sang. Veldig mange siterer for eksempel poesi når det er fritt ord i forsamlinger, forklarer han.  

Han trekker fram Ludvig Hope som eksempel på en som i stor grad siterte salmevers i prekenene sine. Det samme gjelder en forkynner som Vegard Svensen. Gjennom historien har salmeboken vært en del av skolens undervisning. I dag blir salmesang kanskje opplevd noe gammelmodig. – Nå er fokus i større grad på lovsang og tilbedelse. Sangene er preget av mer direkte tiltale til Gud. Den klassiske salmesangen og ‘sangboken-sanger’ har gjerne mer proklamasjon og vitnesbyrd, påpeker han. – Men uansett sjanger, så setter sangen dype spor i folks trosliv.         

Mer bevisst farsrollen 

Sjaastad forteller at barna hans har vokst opp på Fjellhaugområdet. Han beskriver det som et godt sted å bo, med et aktivt kristent fellesskap naboene imellom. Selv hadde han kort vei til kontoret, og var ofte på reiseoppdrag. Han undrer seg om aktivitetsnivået ble vel høyt noen ganger - sett fra et familiesynspunkt. – Jeg tenker mye på det at jeg var så travel. Travelhet kan svekke evnen til nærhet, innrømmer han. – I senere tid har det blitt en større bevissthet på Fjellhaug og blant NLM-ansatte at man må ta på alvor at man er far.  

Samtidig påpeker han at alle er barn av sin tid, og barneoppdragelsen ser forskjellig ut til forskjellige tider og i ulike kulturer. – I kirkehistorien er det for eksempel en serie av kvinner som ikke er nevnt, men som har vært utrolig viktige. Mange salmediktere har gitt uttrykk for at mor har betydd mer for deres åndelige utvikling enn far. Det gjelder for eksempel Magnus Landstad, som jeg nå skriver om. 

I dag er Sjaastad veldig bevisst på å ta vare på relasjonen til familien sin. – Uansett hva barna selv velger, og hvilke veier de velger å gå trosmessig, så er det viktig å etablere en nær relasjon til dem og til barnebarna, og opprettholde relasjonen, sier han.  

De siste ti årene har han ofte blitt med barnebarn på leir og hatt ansvar for bibelsamlingene. – Å tvinge seg selv til å preke for barn, er en god læring for predikanter. Du må gjøre det enkelt, fokusere på det sentrale, illustrere og tydeliggjøre, og observere om barna faktisk er med. Du ser det på blikket deres om de kjeder seg eller ikke, forklarer han.     

Kona hans, Jorunn, er også opptatt av trosformidling. Hun er utdannet teolog, og er medarbeider i Det Norske Bibelselskap og redaktør for bibelleseplanen Logos. De har ikke opplevd hennes bakgrunn som teolog som problematisk i forhold til tjenestedelingsprinsippet i NLM. – Vi står for at det er forskjell på mann og kvinne, at det er bibelsk begrunnet, og at det skal slå gjennom i menighetslivet. Konkretiseringen vil variere fra sted til sted og miljø til miljø. Jorunn har brukt teologien sin i Bibelleseringen. Under utdannelsen tenkte hun å bli trosopplærer, sier Sjaastad. Kanskje kan konas bakgrunn som teolog være en oppmuntring til kvinner om å utdanne seg innen teologi og misjon. – Vi trenger kvinner og menn i et bredt spekter av tjenester i misjonen. 

Bibelens autoritet 

– Hva tenker du om den teologiske utviklingen i Den norske kirke? 

– Som redaktør i Fast Grunn, sammen med Jon Kvalbein, var jeg i sin tid nødt til å tenke gjennom og vurdere utviklingen innen kirkelivet. Da folk innen kirken åpnet for homofilt samliv ble det veldig tydelig for meg at det handlet om synet på Bibelens autoritet. Dette har bare blitt klarere og klarere. Avsporingen ligner på det som skjedde i opplysningstiden. Synet på apostlenes autoritet er sterkt svekket mange steder, sier han. – Det er det tristeste i norsk kirkeliv. Samkjønnet ekteskap er i strid med Guds skaperordning slik den avspeiles i det 4. og det 6. budet. 

Selv har han ikke meldt seg ut av Den norske kirke, men anser seg som passivt medlem. – Men jeg er ikke passiv når det gjelder Skrift og bekjennelse, sier han. – I Ytre Enebakk, der jeg hører til nå, prøver jeg å fremme klassisk kristendom. Men jeg skjønner veldig godt alle som har meldt seg ut av Den norske kirke, påpeker han. Han mener at det i lavkirkelig tradisjon ikke tenkes strukturelt om kirken. Medlemskap eller ikke er ikke det avgjørende. Det handler først og fremst om trosliv og lære og om å ha et åndelig fellesskap. – Men det er rystende det som har skjedd i kirkelivet i nyere tid. Samarbeid om åndelig virksomhet med teologer som åpent bryter med Skriftens autoritet bør være uaktuelt, mener han. 

– Historisk sett har forkynnelse og opplæring i kirke og skole vært supplert med misjonsfolkets virksomhet. Nå er ikke Norge lenger et kristent folk. Vi må tenke mer som misjonærer, forklarer han.  

Opptatt av klima 

Nå som han trer inn i pensjonisttilværelsen for fullt, blir det å holde seg i form en viktig prioritering for Sjaastad. Det er noen år siden han innså han hvor viktig det er å ta vare på helsen. – Jeg begynte å tenke på det altfor sent, først da jeg ble 50 år. Etter det har jeg blitt veldig glad i å gå tur i marka. De fleste søndagene jeg var hjemme på Fjellhaug uten å ha reiseoppdrag, tok jeg turen til Nordmarkskapellet. Der har jeg holdt preken mange ganger, forteller han. Sjaastad er glad i å gå på ski, og har gått Birkebeinerrennet hele åtte ganger etter fylte 55 år.     

Flere ganger i løpet av intervjuet kommenterer han hvor miljøvennlig det var å bo og jobbe på Fjellhaug, mens han nå må kjøre bil for å komme dit.  

– Er du opptatt av klimaproblematikken? 

– Alle bør være opptatt av klimautfordringene og hvordan vi kan bidra i våre personlige liv. Nøysomhet bør fortsatt være en dyd.  I trosopplæringen er vi kalt til å «lære dem å holde alt det jeg har befalt dere», og da må vi også ta opp som tema forvaltning av skaperverket. Men dette tema må ikke utkonkurrere evangeliet og misjonen som er vårt hovedoppdrag. Det dreier seg om å forkynne Guds store gjerninger knyttet til Jesus, sier han og henviser til pinsedagen (Apg 2:11). – Det er bare slik mennesker kan bli frelst og bli bevart.