På leting etter spor

Da vi fikk invitasjonen til 75-årsjubileet for Queen Maud Secondary School i Hongkong, visste vi at dette ikke kom til å bli en vanlig tur. Vi reiste som slektninger av misjonær Fredrik Åros Knudsen – og som mennesker som ønsket å forstå mer av historien, troen og tjenesten som en gang ble startet i denne byen.

Vi forberedte oss godt. Vi leste Tragediens leir (1959), så dokumentar og bilder, møtte slektninger av Fredriks kone og leste blogg av Ove Sandvik. I tillegg fikk vi kontakt med mangeårig misjonær i Hongkong, Magnar Olsen, som ble den som viste oss spor, førte oss til spor og som selv satte spor i oss.

Lørdag - Ankomst og første møte

Flyet lander, og vi går om bord i buss A12. Ut av vinduet ser vi høye lyssatte bygninger og en containerhavn så langt øyet kan se. Bussen tar oss til Hongkong-øya, til hotellet som vi skal ha de neste åtte dagene. Magnar Olsen møter oss i resepsjonen, norsk mat overleveres og morgendagen planlegges.

Søndag - Første spor

Vi tar MTR – byens raske t-bane – til Queen Maud Secondary School. Det er søndag, og skolens gymsal er gjort om til gudstjenesterom. Vi setter oss i benkeradene og kjenner på en blanding av spenning og høytid. Rundt oss snakkes det bare kantonesisk, men vi har Magnar – som oversetter for oss slik at vi får med oss det viktigste.

Blikket vårt fanges av en tavle som henger på veggen. Den viser oversikten over skolens tidligere rektorer, og blant navnene står Fredrik Åros Knudsen. Et konkret og synlig spor fra fortiden. Etter gudstjenesten kommer en pastor bort til oss. Med et varmt smil forteller han at han selv er et resultat av det arbeidet som har blitt lagt ned her på skolen. Det var her hans tro fikk sin begynnelse. Et levende og tydelig spor.

Etter gudstjenesten får vi en kort omvisning på skolen. Til lunsj tar Carol og Magnar oss med til et lokalt spisested. Rundt bordet får vi en smakebit av Hongkongs matkultur – mange småretter, alt deles, og fellesskapet står i sentrum. Praten flyter lett, om både tro og liv. Dagen avsluttes med en spasertur gjennom sentrum av Hongkong, mellom høyblokker, markeder og neonlys.

Mandag - På egenhånd i byen

Carol og Magnar har sin fridag, og følget er på egen hånd. Vi bestemmer oss for å utforske området hvor Martin – sønnen til Unni og Kurt Børge – pleier å oppholde seg når han er på jobbreise i Hongkong. Vi starter derfor dagen i Taikoo-området og tar MTR-en til Central. Derfra blir det en kort spasertur gjennom Hongkong Park, en overraskende fredelig oase midt blant skyskrapere og travle gater. Etterpå tar vi banen opp til Victoria Peak – et must når man er i byen.

På toppen blir vi værende i flere timer. Vi får med oss panoramautsikten i dagslys og blir værende helt til mørket senker seg, da kommer lysene – tusenvis av dem – fra bygninger som strekker seg mot himmelen.

Tirsdag - Det lutherske teologiske seminaret

MTR tar oss til et stopp der vi møter Magnar. Han viser oss det lutherske teologiske seminaret, som ligger litt utenfor byen – oppe på en høyde, omgitt av hvitkalkede bygninger og frodige blomster. Stedet er nydelig. Overalt finnes symboler. Et av dem er de 121 trappetrinnene som fører opp til korset. Det skal minne oss om Salme 121, at vi skal løfte blikket, slik at vi ser korset og hva Jesus har gjort for oss. Atmosfæren er fredfull og stille. En annen sti fører oss nedover mot utsikten over byen. Vi går gjennom den “trange porten”, forbi brønnen – et minne om kvinnen ved brønnen og Jesu ord: «Jeg er det levende vann.» Et stort kors er reist her, og det er lyssatt om kvelden, slik at en million mennesker nedenfor fjellet kan se det. Et vitnesbyrd om håp.

Vi rusler nedover mot byen, takknemlige for sporene av tro – og vår egen tro. Til lunsj finner vi et lite sted med melke-te og nudelsuppe, før bussen tar oss videre opp til Lian Rock. Her er det rolige aper – så lenge vi ikke stirrer dem i øynene. Vi går oppover mot en høyde der utsikten over Hongkong åpner seg. Byen til Fredrik. Byen til Magnar. Byen til mange Hongkongere.

Onsdag – offisielt møte med skolen

Det er tid for det offisielle møtet med skolen, og allerede idet vi går inn dørene, merkes det at dette er mer enn bare en skole – det er et sted med sjel og historie. Vi blir ønsket varmt velkommen av skolens ledelse, som presenterer skolen. Deretter blir vi tatt med inn i det historiske rommet. Her henger gamle fotografier av Fredrik, elever og skolebygget fra Tragediens leir. Det er som å reise tilbake i tid, og overrekkelsen av Fredriks kinesiske bibel blir både rørende og riktig. Bibelen hans har nå fått vende tilbake til sitt rette hjem, Hongkong. Med den følger også en pengegave og boken om Sokndal.

Vi går videre gjennom skolekorridorene, ser inn i ulike undervisningsrom og møter smilende elever og engasjerte lærere. Det er tydelig at her skjer det mye læring. Etter lunsj går turen til Tiu Keng Leng, der Tragediens leir lå, stedet hvor skolen fikk sitt første skolebygg. Her besøker vi et museum som forteller historien om flyktningleiren. Vi får høre om hvordan Queen

Maud-skolen og sykehuset Håpets Havn ble grunnlagt av kristne misjonærer med et brennende samfunnsengasjement. Det er inspirerende å høre hvordan pionerene bidro til å bygge opp Hongkong.

Arven lever videre. I dag drives over 60 % av skolene i Hongkong av kristne organisasjoner. Det samme gjelder mange eldresenter, barnehager og sykehus. Det er tydelig at sporene etter misjonens innsats fortsatt preger byen – ikke som monumenter, men som levende fellesskap der mennesker bryr seg om hverandre.

Torsdag – Mount Davis og gamle minner

Vi tar bussen ut mot Mount Davis, og allerede før vi begynner stigningen kjenner vi den varme, fuktige luften – et klima helt annerledes enn vårt eget. Etter hvert legger vi bak oss høydemetre, og endelig når vi toppen med utsikt over havet. Her ligger sporene etter en svunnen tid: gamle kanonstillinger og bunkere fra første og andre verdenskrig. Det var nettopp her, i 1949, at Fredrik ankom – og her ble de aller første skoletimene holdt. Midt i usikkerhet og utfordringer valgte de å bygge noe nytt – en skole, for å gi en fremtid for barn og ungdom.

Resten av dagen deler gruppen seg. Noen blir igjen i Central, mens andre tar bussen videre til en mindre by - Stanley.

Fredag – Hverdagsmisjon i praksis

Magnar tar oss med for å bli bedre kjent med den lutherske kirkens arbeid i Hongkong. Vi besøker først et eldresenter, før vi fortsetter til kirkens hovedkontor og hovedkirken, og til slutt en eldre kirke. Vi får et godt innblikk i organisasjonen og arbeidet de gjør. Det nyeste tilskuddet er et rom kalt Oikos. Rommet er laget som en åpen og uformell møteplass, der folk utenfra kan komme innom for å slappe av, gjøre lekser, lese eller bare være. Målet er at Oikos kan bli en brobygger – et sted hvor nye vennskap oppstår mellom besøkende og menighetens medlemmer, og hvor evangeliet kan deles gjennom relasjoner og naturlige samtaler.

Videre går turen til en barnehage som markerer sitt 40-årsjubileum. Vi blir tatt godt imot og får med oss gaver som et minne fra besøket. I Hongkong kan barna starte i barnehage når de er 2 år 9 mnd. gamle. Foreldrene har tre måneders barselpermisjon, og mens de er på jobb, er det ofte besteforeldre, naboer eller hushjelp som passer barna. Det siste året i barnehagen må barna opp til en eksamen, der de skal vise at de kan rundt 300 kinesiske tegn. Barnehagen preges av tydelig struktur og omsorg.

Dagen avsluttes med et besøk i leiligheten til Carol og Magnar, der de deler vitnesbyrd og tro, og vi får et nært møte med tjenesten deres.

Lørdag - jubileumsfeiring og banketten.

Les egen artikkel: For en fest og for en skole!

Søndag – en rolig avslutning med nye møter og avskjeder

Søndagen deler vi oss i mindre grupper. Vi er tre som reiser sammen med Carol og Magnar ut til en liten menighet med ca. 40 personer. Magnar holder preken denne formiddagen – han snakker om misjon, om hvordan vi alle har fått ulike talenter, og hvordan vi kan bruke dem der vi er. Etter gudstjenesten blir det tid til samtaler, før vi drar videre.

To i gruppen vår setter kursen mot Shanghai, mens en annen gjeng reiser ut til Stanley og tilbringer dagen der – ved havet. Klokken 21:00 står vi med koffertene klare og tar A12-bussen ut til flyplassen. Det er alltid noe vemodig med avslutninger, men også en slags ro. Vi har sett spor.

Spor som setter seg

Vi var ni stykker som reiste sammen – og vi er alle enige: Denne turen har vært mer enn bare en reise. Den har satt spor i oss. Ikke bare gjennom stedene vi har vært, men gjennom menneskene vi har møtt, samtalene vi har hatt, og troen vi har delt. Samtalene som gikk fra lette historier og latter til refleksjoner om Hongkongs historie – og kanskje enda mer om fremtiden til byen. For det var ikke bare håp vi møtte. Vi traff unge voksne som fortalte at de vurderer å reise fra Hongkong, fordi de er usikre på hva fremtiden vil bringe.