For en fest og for en skole!

I vår fylte Queen Maud Secondary School i Hongkong 75 år. Flere slektninger av misjonær Fredrik Åros Knudsen, som startet skolen, fikk være med på feiringen. Her forteller de om opplevelsen.

Idet vi entret hovedinngangen tok rektor og viserektor imot oss, vi fikk navnskilt og en penn for å signere den store velkomstplakaten. Elever viste oss vei inn i salen, og snart satt vi på tredje rad sammen med misjonærene Magnar Olsen og kona Carol, som skulle tolke jubileumsgudstjenesten for oss.

Salen fyltes raskt opp. Skolen og kirkens ledelse, æresgjester, tidligere elever og ansatte og elever ved dagens skole. Flere elever satt i klasserom for direkteoverføring, for det var ikke plass til alle i salen. Fra scenen lyste ordene «Arise!» og «Shine!» mot oss.

Ni spente nordmenn fra Sokndal var på Queen Maud Secondary School for å oppleve skolens 75-årsjubileum. En skole som søsknene Pedersen hadde hørt om fra barnsbein av, et vagt minne om morens barnløse onkel som tilbragte 50 år av sitt liv i misjonens tjeneste, flere av dem sammen med sin kone.

Les også mer om turen: På leting etter spor

Den unge mannen som ble frelst som 17-åring på det lokale bedehuset etter oppfordring fra faren på dødsleiet om å finne Jesus, som ikke mange år etter kjente kallet til å reise til Kina, og som i sine forberedelser til utreise var innom Fjellhaug og USA. Fredrik Åros Knudsen, 21 år, giftet seg med Ellen i 1932, tilbrakte 30 år i Kina før den kommunistiske «kulturrevolusjonen» kom og de, sammen med andre «annerledestenkende», måtte flykte til Hongkong for å berge sitt liv i 1949.

Der ble de en del av flyktningleiren på Mount Davis, før myndighetene flyttet leiren til Junk Bay, nå Hang Hau.

Flykten fra Kina var så strabasiøs at Ellen ble syk og reiste hjem til Norge, hun kom aldri ut igjen til verken Kina eller Hongkong. Fredrik ble igjen i Hongkong og startet skolen i 1950. Han var der fram til 1956, men arkivene viser at han også hadde flere korttidsopphold senere.

Kontakten gjenopptas

74 år seinere er sønnen til en av søsknene Pedersen på jobbreise i Hongkong. Han husker at farmoren har fortalt om onkelen sin som startet skolen, og har bestemt seg for å finne ut om denne eksisterer i dag. Skolens ansatte blir svært oppmuntret og glade for at Fredrik Knudsen hadde slekt, to måneder etter tikker det inn en epost med invitasjon til 75-årsjubileet, og slik blir turen til.

Her sitter vi vi, omringet av det folket som Fredrik hadde nød for. Et par rekker bak ser jeg en eldre mann, og jeg lurer i mitt stille sinn på om han kan ha møtt Fredrik.

Skolen som gir lys over livet

Øynene trekkes mot tre unge, alvorlige gutter som står med det kinesiske flagget i hendene. Flaggseremonien er i gang. Det kinesiske flagget skal heises og den kinesiske nasjonalsangen synges. Det er påkrevd, ikke bare i dag, men hver dag på skolen. For Hongkong er tross alt Kina.

Deretter ønskes det velkommen, og lovsanger synges. Flere er framme og takker for hva skolen har vært for dem – både som et lyspunkt i livet, og som stedet hvor flere av dem fant «verdens lys», Jesus. Bønnen for dem alle er at skolen fortsatt skal lyse opp i mennesker sitt liv, slik at de igjen kan bære lyset videre ut i det voksne livet. Skolekoret synger og rektoren ved det lutherske seminaret har preken. Gudstjenesten avsluttes med Herrens velsignelse.

Storslått feiring

Vi blir så geleidet opp i andre etasje til forfriskninger og mingling. Det norske følget glir raskt inn i denne mindre forsamlingen. Vi prater om skolen, gaver blir overrakt, bilder blir tatt og snart står bussen utenfor for å ta oss videre til banketten.

I bankettsalen er det yrende liv, og vi blir ledet bort til et av de to VIP-bordene. Totalt er det 35 bord og 420 gjester, og vi sørvestlendinger er ikke vant med slikt, vi blir både ydmyke og beæret på samme tid.

Seks store skjermer dekker vegger med bilder, tekst og bakgrunner. Det digitale har Hongkong kontroll på. Det blir fotografering, og innimellom ønskes det velkommen og mat settes på bordet.

Menyen består av 13 retter. Alt skal deles, alle skal få smake, pinner blir brukt av de av oss som har ligget i hardtrening, de andre av oss får heldigvis gaffel. Det er tang og tare, sjømat, griseunge inkludert hode som er grillet og ligger på et fat, det er hvite boller med vaniljekrem inni og det er store appelsiner. Varm te skal drikkes til måltid i Hongkong. Alt skal smakes, mens det tales, synges, hilses, lekes og deles ut priser fra scenen.

Kjærlighet til skolen

Mens alt foregår på scenen, prates det på alle kanter rundt oss. Det er sånn det skal være, det skal være god stemning. Det skal prates og det skal smiles. Vi får pratet med den 97 år gamle mannen som husket Fredrik. Vi får pratet med mange andre også. Alle er glade for skolen, og for hva den har betydd for samfunnet og hver enkelt elev, men også for de ansatte.

For et jubileum. For en fest. For et folk. For en skole. Ni nordmenn kryper til sengs den kvelden med en visshet om at verdens lys, Jesus, har hatt og kan fortsatt ha en stor betydning i Hongkong gjennom Queen Maud Secondary School.

Samtidig er det et visst alvor. Flaggseremonien minner oss om det. Vårt håp blir at ordene «Arise and Shine!» også kan lyse fra scenen om 75 år.

De ni: Hans Arve Pedersen, Klara Pedersen, Fredrikke Helen Pedersen, Kurt Børge Pedersen, Unni Pedersen, Nina Lovise Pedersen Bendiksen, Jan Håkon Bendiksen, Trond Arne Pedersen og Marita Brambo Pedersen, som har ført pennen.