Hjemme igjen fra Østlige Afrika

Et ektepar fra Rogaland har nylig returnert til Norge etter å ha vært utsendinger for Misjonssambandet i Østlige Afrika. Bli bedre kjent med dem og hvordan det har vært å leve i en streng muslimsk kultur.

Nylig kom et ektepar som har vært utsendinger for Misjonssambandet i det Østlige Afrika tilbake til Norge. Mellom 1993 og 2007 var de åtte år i Tanzania. Siden 2018 har de vært et annet sted, ca 3,5 år i sensitivt arbeid. «Ola» har jobbet på et sykehus som kirurg, mens «Kari» har jobbet som lærer for norske barn.

– Hva ser dere mest fram til ved å bo i Norge? – Vi gleder oss til å bli bedre kjent med barnebarn, og til å være mer sammen med familien. «Kari» har også foreldre som lever og vi har flere som kan trenge oss hjemme nå. Så skal det bli fint å gå ut i naturen, i skogen, på fjellet eller på gata når en har lyst. Dette har begrenset seg mye der vi har vært. Men jeg har ikke savnet sludd og regn, forteller «Kari» med et glimt i øyet.

– Jeg har også savnet det å kunne gå i en kristen forsamling og ha et fellesskap, på den måten vi er vant til i Norge. Jeg savner bevegelsesfriheten, at en fritt kan gå utenfor huset eller ta en joggetur hvor jeg vil. Når det gjelder naturen, savner jeg høstfargene, sier ektemannen.

Kaffe med naboen

– På fritiden har vi tatt et par småturer til et elveleie, hvor det er fine trær og fugler. En sjelden gang har vi hatt en overnatting på et hotell ved kysten og vært og badet i havet, forteller «Ola».

– Og så har du lest mye og vi har sittet ute og drukket kaffe med naboen, legger «Kari» til.

– Det er koselig med sånne små hverdagsglimt. Det å sitte ute under et tre og drikke kaffe, er små ting som lyser opp hverdagen, sier «Ola».

Mange muslimer, få kristne

99,15 prosent av befolkningen der de bodde tilhører islam. «Kari» forteller om hvordan det var å leve i en streng muslimsk kultur.

– Siden det ikke finnes et kristent gudshus, som en kan samles i, så ble vi ikke godt kjent med mange. Menn langs veien har ofte spurt meg om jeg er muslim siden jeg går kledd som de nasjonale damene. Det har jeg svart nei til. Da har de ofte spurt meg om jeg er kristen. Det har jeg svart ja til. Jeg har ikke opplevd at det er farlig å fortelle hvor jeg står. Det verste for vår del er at vi kan bli kastet ut av landet, men de lokale kan bli fengslet eller i verste fall drept. Likevel finnes det mennesker som blir kristne. Vi har hatt gleden av å møte noen av dem.

Veldig forsiktige

– Det er forbudt å formidle evangeliet eller dele ut kristen litteratur. Men en har lov til å svare dersom folk stiller spørsmål. Dersom en får litt mer kontakt med folk, kan det være de spør om hva vi tror på og hvorfor. De kristne er veldig forsiktige og lever i skjul, som en undergrunnsbevegelse. Vi hadde kontakt med noen av dem, men vi kunne ikke vekke for mye oppmerksomhet når vi treftes. Selv om det er en veldig annerledes tilværelse, har vi trivdes og stort sett vært friske. Vi har følt oss trygge og ikke blitt skadet eller lignende, legger «Ola» til.