– Utdanning gir fred

Ved uteksamineringen på syskolen møter byens ledere opp for å feire utvikling og kunnskap. – Dere lærer oss å være ett samfunn og én farge. Det gir fred, sier en av talerne i anledning sykursets avslutning.

– Er det akkurat det samme om en person kan noe eller ikke? Om han kan kjøre bil og ikke, for eksempel?

Imamen spør forsamlingen retorisk, og vi blir med på resonnementet. Han leder oss fram til verdien av sykurset som de uteksaminerte har fullført. Studentene har gjennom åtte måneder lært seg å sy på symaskin. Og det er ikke ubetydelig, presiserer dagens talere.

– Skolen gir deg kunnskap så du kan hjelpe deg selv. Det gir liv, sier Hassan, assisterende chief i småbyen.

Høy kvalitet

I dag er ni unge kvinner kledd i mørkeblått graduation-antrekk med tilhørende hijab. De sitter klare ved hver sin maskin for å ta imot samfunnets ledere på inspeksjon og viser stolt fram sine produkter.

– Hva er dette? spør en av mennene nysgjerrig og holder opp et sanitærbind i stoff. Han får forklaring.

– Å, responderer de andre, og viser det til hverandre. De synes tydeligvis godt om produktet og spør om det kan vaskes og brukes flere ganger. Det kan skredderne bekrefte, og følget fortsetter inspeksjonsrunden sin. Det er skjorter, skoleuniformer, hijaber og kanzo. Gjestene er imponert over kvaliteten.

– Jeg takker Gud, og jeg takker Scripture Mission for det gode arbeidet, sier tidligere nevnte Hassan høytidelig i talen sin etterpå.

Staselige gjester

Seks lange rader med hvite plaststoler er stilt opp til oss gjestene, i skyggen av et partytelt. Vi sitter foran skolebygget, både slekt, venner, tidligere elever og prosjektansatte.

Mikrofonen vandrer mellom lederne for de ulike samfunnsinstitusjonene; moské, politi, barneskolen og politisk lederskap. Også parlamentsmedlemmets utsending, prosjektleder og lærer for de uteksaminerte får anledning til å dele noen ord.

Døråpner til fremtiden

– La utdanningen du har fått bli til hjelp, og hold det ved like, dette er døra inn til noe større, sier den lokale lensmannen, og fortsetter:  - Berømte designere begynte samme sted! Vær flittige, bli bedre enn de andre for å få kunder, oppfordrer han.

Chiefen i byen ønsker også å løfte fram verdien i kunnskapen de har fått:

– Dere lager klær fra bunnen, de kommer ikke fra Kina!

Trenger maskiner

Parlamentsmedlemmet sin utsending skryter også av studentene.

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg setter meg ned ved en symaskin. Men dere vet! Prøv å skaffe dere symaskiner, sier han, og berører med det hva mange er opptatt av i dag; Hva skjer framover? Hvordan kan jeg sy klær for kunder uten symaskin? En ny manuell maskin vil koste rundt 2000 kroner, og løfter fra politisk lederskap om å hjelpe uteksaminerte med kjøp av maskin har ikke innfridd for det forrige kullet av nye skreddere.

– Hvis dere gir dere nå, glemmer dere å sy, tror moskélederen. - Dere som er gift, la mannen gjøre en innsats for å kjøpe symaskin og stoff til dere. Dere andre, be far kjøpe til dere.

Chiefen er helt enig, og oppfordrer studentene til å bruke det han kaller et “søtt språk”, da er det større sjanse for å nå gjennom med ønsket sitt. Eller de kan slå seg sammen og søke om støtte fra myndighetene.

Festmat

Når alle prominente gjester har fått talt til forsamlingen, fyller vi bilene og drar til prosjektbasen for å spise ris og geitekjøtt kokt hele morgenen på de største grytene man kan sette på bål.

VIP-gjester får plass på kontoret, noen av gjestene leter en plass til lunsjbønn og ellers er det bare å stille seg i kø for en full tallerken med festmåltid. Skyggeplassene er verdifulle i dette varme klimaet, og vi velger alle skyggen når vi spiser.

Som å få øyne

Eshi, en av studentene fra forrige kull, har møtt opp for å feire de nye studentene. Selv har hun gått hele løypa; fra alfabetiseringskurs for voksne som ikke kan lese, via språkstudier til ferdig sykurs.

– Da jeg ikke kunne lese var det som om jeg ikke hadde øyne. Å lære å lese var som å få en operasjon på øynene, sier hun begeistret.

Hun er også svært takknemlig for at hun kan sy, men har ennå ikke på de åtte månedene siden hennes uteksaminering klart å gjøre det til en inntekt, siden hun mangler tilgang på symaskin.

– Jeg kan sy alle slags klær, og håper jeg snart får tilgang til en maskin, så jeg kan jobbe.

Konkret hjelp

Prosjektrådgiver Loland ser utfordringen, og håper de kan finne en løsning sammen med lokalsamfunnet slik at skredderne kan bruke utdannelsen sin. I byen de bor er folk flest mest vant til å gå med skreddersydde klær, så marked bør det være.

Men i dag er det feiring av de nyeste studentene, mat nok til alle og ikke så verst å være arrangør.

– Samfunnet takker oss og ser at vi hjelper konkret i livene deres, sier Roba Wako, prosjektleder for skolen og de andre aktivitetene i Misjonssambandets prosjekt i Tana River County øst i Kenya.

Chiefen er takknemlig både for denne dagen og arbeidet som drives daglig i hans distrikt:

– Scripture Mission, dere lærer oss å være ett samfunn og én farge, dere lærer oss å være sammen. Det må fortsette, det gir fred. Takk!