Slik ble ukrainerne tatt imot
Initiativtakerne på Verningen bedehus har flere råd å gi.
HOVEDBILDET: Hjemme på gården til Kristin (bakre rad med briller) og Ole Harald Monsen i Larvik bor Angelina og Ihor (foran) med dattera Anhilla, som sitter på fanget til mormoren (gul kjole). De andre på bildet bor 3 km fra gården. FOTO: OLE HARALD MONSEN
Artikkelen er på trykk i Utsyns regionsider nr. 15/2022.
Ingvild Hellenes (34) og Ole Harald Monsen (62) tok kontakt med akuttmottaket for flyktninger på Holms Motell i Larvik. Og startet aktivitetstilbud for dem, i samarbeid med flere i nettverket rundt bedehuset.
– Vi dro i gang noen enkeltarrangementer, som en fisketur til Farrisvannet i Larvik. I tillegg hadde vi åpent på bedehuset hver onsdag kveld med språkkafe, sier Ingvild.
På språkkafeen ble det servert kake, frukt, kaffe og te. Rundt bordene pratet ukrainerne og nordmenn sammen og øvde på enkle norske ord og setninger. Alt fra 10 til 30 personer møtte opp.
Også andre aktører ville hjelpe til.
– Det var veldig oppmuntrende å se mange enkeltpersoner og frivillige organisasjoner som engasjerte seg for flyktningene på mottaket. Vi fikk gjøre et lite bidrag, som sammen med andres bidrag, fikk bety en forskjell, sier Ingvild.
– Bli gjerne kjent med ukrainere i ditt nabolag.
Nedlagt akuttmottak
– Hvordan fikk dere ideen til dette?
– Ingvild tok initiativ, og jeg ble glad for å kunne bidra. Da krigen brøt ut tenkte jeg at det måtte være noe jeg kan bidra med. Jeg ba til Gud, og etter en måned var det ukrainere to kilometer fra bedehuset. Et klart bønnesvar, forteller Ole Harald.
– Vi var alle veldig lei oss og syntes det var fælt hva folk gikk gjennom. Så da flyktninger kom til vårt nabolag, ble det naturlig å prøve å gjøre noe for dem. I en verden med mye lidelse kan vi alltid være med å velsigne «den ene», altså noen innenfor vår rekkevidde, legger Ingvild til.
Det har ikke bare vært enkelt, forteller Ingvild. Kommunikasjon på ulike språk kan være tungt, og det har forårsaket noen misforståelser.
Akuttmottaket ble lagt ned i juli. De fleste flyktningene flyttet i boliger i Larvik, og språkkafeen ble avviklet, men kontakten består.
– Vi er flere som fremdeles har kontakt med ukrainerne og som hjelper med praktiske ting. Vi har fått særlig god kontakt med tre av familiene. Vi drar på besøk til hverandre, sier Ole Harald.
I et hus på gårdstunet til Ole Harald og kona Kristin bor nå én av familiene.
– Vi har fått god kontakt og er blitt svært glade i dem, sier han.
– Ikke gjør det komplisert
– Vil dere oppfordre andre til å ta lignende initiativ?
– Ja, bli gjerne kjent med ukrainere i ditt nabolag. De har kommet til Norge helt uten nettverk og språk. Det kan bety så mye at du inkluderer dem i ditt liv og nettverk, oppmuntrer Ingvild.
– Har dere noen råd?
– Det viktigste er å skape møteplasser. Poenget er ikke å lage kompliserte opplegg, men å gjøre noe godt for én, to eller tre. I tillegg er det godt å gjøre det sammen med noen en kan spille på, avslutter Ingvild Hellenes.