Misjonærbarn tema på ROB-konferansen

Drøyt ti år etter misjonærbarnundersøkelsene inviterte Institutt for Sjelesorg til konferanse om barn og unges situasjon i misjon og bistand i dag. – Vi ønsker fremdeles å høre historiene, sier Kari Margrethe Solvang i Misjonssambandet.

Temaet for årets ROB-konferanse var «Barn i misjon og bistand – 10 år etter en endringsprosess.»

– Rapporter fra ulike misjonærbarnundersøkelser ble presentert for 10–15 år siden. Nå er det en mulighet til å reflektere over hva misjonsorganisasjonene og frikirkene lærte den gang og sette søkelyset på dagens utfordringer for barn og unge i misjon og bistand, sier instituttprest og fagleder ved Institutt for sjelesorg ved Modum bad, Gunnar Fagerli.

– Viktig læring

Han har fulgt prosessene tett i etterkant i organisasjonene som er medlemmer i ROB-ordningen. ROB er Institutt for Sjelesorgs ressurs- og beredskapstjeneste som bistår kirkesamfunn og organisasjoner som driver misjons- og bistandsarbeid. Konferansen i november er et årlig møtepunkt mellom Modum Bads ROB-team og medlemmene.

– Det er et viktig sted å dele erfaringer mellom organisasjoner og kirkesamfunn knyttet til relevante tematikker, og det er viktig å møtes og tenke sammen. Jeg tenker at det som skjedde for 10–15 år siden om barns oppvekst, var en viktig læring som organisasjonene ønsker å ta med seg. Samtidig er det en utfordring å vedlikeholde kunnskapen når ansatte skiftes ut, sier Fagerli.

Internatskolene er lagt ned, og barna går ikke lengre på skole adskilt fra sine foreldre. Det fører til andre utfordringer med tanke på barnas situasjon når familien flytter til utlandet.

– I dag forholder man seg til utfordringer rundt valg av skole, sikkerhet, tilgang til helsehjelp og sosialt nettverk av jevnaldrende. Det er temaer som kom opp i samtalene, og som misjons- og bistandsorganisasjoner arbeider med, utdyper Fagerli.

Kritikk

Temaet for konferansen har vært bestemt lenge, men ble aktualisert i forkant av kritikk i mediene fra tidligere misjonærbarn om hvordan Misjonssambandet har håndtert de vonde historiene. Bare en uke før konferansen kritiserte Berit Dahl i Vårt Land det hun oppfatter som taushet fra flere misjonsorganisasjoner etter Lene Asks bok O bli hos meg.

– Da vi planla konferansen, visste vi selvsagt ikke hva som skulle bli konferansens kontekst. Organisasjonene må ha en høy bevissthet om at mange fortsatt bærer på vonde fortellinger og god beredskap for å ta imot de som kommer med vonde historier. Det kan variere sterkt når personer er klar for å fortelle om sine opplevelser, og om de ønsker det, sier Fagerli.

O bli hos meg forteller ti historier om misjonærbarn gjennom bilde og tekst. Noen av disse historiene er fra barn med foreldre som var ansatt i Misjonssambandet.

– Det er viktig at misjonærbarna får komme fram med historiene sine. Det har skjedd en utvikling i samfunnet, og flere våger kanskje nå å fortelle. De var også tause barn som nå har blitt talende voksne. Dette er en del av historien vår, og det er viktig å gjenta at vi fremdeles gjerne vil høre historiene fra misjonærbarna – uansett hvor lenge det er siden det hendte, sier Kari Margrethe Solvang, personalleder i Misjonssambandet.

– Hvorfor har dere ikke gått aktivt ut og kommentert boken?

– Det er ikke slik at boken er glemt hos oss. Vi har bestilt, lest og distribuert den ut i organisasjonen. Vi har også vært i kontakt med Modum bad med tanke på beredskapen hvis den førte til flere henvendelser fra tidligere misjonærbarn. Samtidig er historiene i boken personlige og i offentligheten bør de stå for seg selv, sier Solvang.

Vonde historier

Misjonssambandet har også blitt kritisert igjen for håndteringen av henvendelser fra misjonærbarn med vonde historier.

– Det er viktig å få sagt at vi ønsker å møte og lytte til misjonærbarnas historie. Vi har hatt mye dialog med flere misjonærbarn, og har beklaget offentlig, blant annet praksisen med internatskolene. Vi skulle hatt mer personell og bedre systemer på plass den gang. Samtidig har vi hatt ulikt syn med noen av dem når det kommer til det formelle ansvaret. Som organisasjon overtok vi aldri foreldreansvaret.

Vi har fremdeles en støtteordning som skal hjelpe de som har hatt utenlandsoppvekst til bearbeiding med blant støtte til veiledning og støtte til å reise tilbake til oppvekstlandet.

Rekruttering

Hun deltok på ROB-konferansen sammen med flere av regionlederne i Misjonssambandet utland og personalrådgiverne. Organisasjonen har som alle norske aktører lagt ned internatskolene, men har tatt med seg flere av læringspunktene fra misjonærbarnundersøkelsen i personalarbeidet.

– Det har hatt betydning for hvilke prosedyrer vi har i dag for rekrutteringen av utsendinger med barn, men også for oppfølging mens man er i utlandet. Vi understreker at foreldrekallet er viktigst, og hvis tjenesten går utover familien, kan det beste være å avslutte tjenesten utenlands. Vi har flere tiltak for å vurdere familien og barnas forutsetninger for å bo i utlandet: Vi krever en uttalelse fra skole eller barnehage om barna og deres utvikling både sosialt, kognitivt og motorisk, og vi møter alle barna – fortrinnsvis alene i trygge omgivelser, sier Solvang, men legger til at det er foreldrenes oppgave å presentere et evt uteopphold for barna.

– Men vi erfarer at denne prosessen også hjelper foreldrene til å snakke mer med barna om utreise.