Fikk gi Bibelen til sitt eget folk

"Victoria" studerte hele Bibelen før hun tok imot Jesus, og da faren fikk vite det, truet han henne på livet. De siste 25 årene har den modige konvertitten oversatt Guds ord til sitt eget språk.

Det er få kristne i Sentral-Asia, og mange opplever forfølgelse. I min venninne Victorias hjemland kommer presset hovedsakelig fra familie og lokalsamfunn, mens forfølgelsen fra myndighetenes side er stadig synkende, og det åpnes gradvis opp for større mangfold.

Konvertitter opplever sterk motstand fra familiemedlemmer, det være seg vold, trusler, utestengning fra familien eller diskriminering. Victoria var selv villig til å dø for Jesus etter å ha konvertert fra islam:

– Jeg visste at pappa kom til å bli rasende da jeg fortalte om min nye tro, men jeg måtte fortelle ham om Jesus, slik at han også skulle få muligheten til å bli kjent med Ham, forklarer hun.

De fleste kristne jeg har møtt her er førstegenerasjons etterfølgere av Jesus, det vil si at de har konvertert fra islam, som er den eneste godtatte religionen i landet. Kunnskapen om og hengivenheten til islam er varierende, mange vet nokså lite om sin egen religion, men likevel virker det svært provoserende når noen velger å konvertere. Å tilhøre dette folket er ensbetydende med å være muslim, uavhengig av hvor hengiven man er.

Et barn uten lyse fremtidsutsikter

Victoria sto og betraktet sitt eget speilbilde. Hun så på en gråtende sjuåring som ropte sitt fortvilte spørsmål til Gud: «Hva er hensikten med livet mitt?» I ung alder hadde hun observert storfamilien, hvordan tantene og kusinene ble behandlet av ektemennene. Oppgaven deres var å føde barn og tjene mennene, de ble behandlet dårlig og skulle bare være nyttige. Dette provoserte en ung jente og ga lite fremtidstro.

Victorias foreldre fikk først fire jenter, men de ga seg ikke før de fikk en sønn på femte forsøk. Det var ikke på grunn av en idyllisk forestilling av at det hadde vært fint med en gutt – nei, gjennom hele oppveksten var det merkbart at det var gutten som var viktig. Brorens verdi var større enn jentenes.

Evangeliet er godt nytt

Det var i møte med en «velbalansert» utenlandsk, kristen familie at Victoria begynte å fatte interesse for deres Gud. Hun overnattet hos dem en natt i uken og betraktet med nysgjerrighet familielivet deres. De hadde kun jenter og hadde ingen ambisjoner om å prøve å få en gutt, de sa at jentene var gaver fra Gud, like verdifulle som gutter. Hun så også hvordan ektefellene var likeverdige og respekterte hverandre. Å observere en mann som elsket sin kone vekket Victorias interesse.

– Jeg måtte stille meg selv spørsmålet: Hva slags Gud hadde de?

Hun ble satt i kontakt med flere unge utlendinger som ledet henne inn i – og gjennom – et omfattende bibelstudium. De startet på første side og jobbet seg gjennom bok for bok, og etter bare fire måneder var de kommet til Johannes åpenbaring.

– For meg var det avgjørende at jeg traff noen som var villige til å gjøre det grundig, for dette var tidkrevende, og jeg hadde mange spørsmål, smiler hun.

Når jeg hører dette, blir jeg nesten litt skremt over å høre hvor mye som skal til for å endre mening om Gud og veien til ham. Heldigvis forsikrer Victoria meg raskt om at ikke alle behøver å gå så grundig til verks, men i hennes tilfelle var det meningsfullt å lese Bibelen fra start til slutt.

– Etter å ha jobbet meg gjennom GT var det opplagt for meg hvorfor Gud måtte sende en frelser, sier hun. – Det virket som en logisk fortsettelse.

Så da Jesus ble introdusert for henne i Matteusevangeliet, var det kjærkomment med en frelser som var villig til å ofre seg for henne og for alle.

Vitnet for sine egne

I dag er det omtrent 25 år siden Victorias første møte med Bibelen, og hun hevder at det på den tiden var færre enn 100 kristne i hele landet. Men hun fikk treffe noen lokale troende, og det opplevdes veldig spesielt.

Da hun overga seg til Jesus, begynte hun straks å dele det med søsknene sine, og allerede ett år senere var alle hennes fire søsken blitt troende. De behøvde ikke like dyptgående studier for å velge å følge Ham – Victoria hadde gjort grundig research og var overbevist i både hodet og i hjertet, og det må ha smittet.

Utrustet for tjeneste

Det var ikke bare når det gjaldt Bibelen at Victoria viste seg som en god student.

– Jeg var i hovedstaden for å studere til å bli engelsklærer. Jeg startet studiene i september, og innen nyttår snakket jeg engelsk, forklarer hun. – Det viste seg at jeg hadde et talent for språk.

Og språktalentet har vist seg å være til stor velsignelse. For ikke lenge etter at hun bestemte seg for å gi alt til Jesus, ble hun invitert med i det nylig påbegynte oversettelsesarbeidet av Bibelen til hennes eget språk. 24 år senere, for om lag to år siden, var hele Guds ord tilgjengelig for hennes folk for første gang.

Nød for kvinnene i folket

I det lokale oversettelsesteamet har det vært to kvinner og én mann. Det er nok ikke helt «stuerent» i denne kulturen, men Victoria ser på det som en god vekker for folk. Om hun bli nektet å undervise i Bibelen fordi hun er kvinne, blir hun varm.

– Jeg ga folket mitt Bibelen, det var jeg som oversatte Galaterbrevet. Skal ikke jeg ha noe å tilføre, spør hun retorisk.

Etter årevis med iherdige bibelstudier og bibeloversettelse har hun fått en ytterligere nød for sitt eget folks kvinner og deres stilling. Hun ønsker av hele sitt hjerte å oppmuntre dem til å se på seg selv som verdifulle og viktige, samt å undervise både menn og kvinner i bibelske sannheter om våre ulike, men utfyllende roller i en familie, hvor begge kjønn er like viktige.

– Uten kvinnen kan vi ikke gi et komplett bilde av Gud, for i kvinnen har Gud lagt ned noen viktige sider av seg selv som ikke bor i mannen. Guds karakter blir ikke gjenspeilet fullt ut i oss uten at begge kjønn finner sin rette plass og får utvikle og utfolde seg, understreker hun.

Døden nær uten frykt

Ett år etter at hun ble en troende, reiste Victoria hjem til faren for å fortelle det, vel vitende om at han kom til å bli rasende.

– Jeg måtte fortelle ham hva det dreide seg om, slik at han også kunne få muligheten til å bli kjent med Frelseren, sier hun.

Da faren ikke kunne få henne til å skifte mening, fant han frem en kniv og holdt den mot magen hennes.

– Hvorfor løp du ikke, spør jeg.

– Jeg husker fortsatt følelsen jeg hadde, forklarer hun. – Jeg var ikke redd! Jeg ville heller dø enn å bli utestengt fra familien, for uten familie er man ekstra fattig og utsatt i vår kultur.

Faren ble forundret over at hun ikke var redd for å dø. Moren kom dem til unnsetning, og datteren fikk beskjed om å komme hjem hver helg, slik at faren kunne få henne på andre tanker. Man skulle tro en slik opplevelse ville gi traumer, men ikke for denne modige konvertitten. Tvert imot har Victoria gledet seg over Guds regi på det hele:

– At jeg ble bedt om å komme hjem hver helg, var det beste som kunne skjedd, avslutter hun smilende. – For da kunne jeg disippelgjøre mine yngre søsken jevnlig.