Alene på koronastengt internat
«Jeg trives veldig godt på internatet, men nå savner jeg vennene mine,» sier «Isac». Koronapandemiens omfang øker fortsatt i Etiopia.
En vanlig mandag, litt ut på ettermiddagen, er tomta til internatet i Filtu oftest full av liv. Fra kjøkkenet høres lyder fra kokken som har begynt på kveldsmaten; renser bønner, vasker ris, kutter poteter og setter deig til frokostbrødene.
Rett i nærheten finner vi ofte flere av de unge som bor på internatet. Noen setter seg ned for å prate eller for å fortelle noe de har opplevd, noen er innom for et glass vann og andre hjelper til med veden til koking.
Dørene til elevrommene står på vidt gap, utenfor er det fotball, lek og lesing. Om det er strøm, står gjerne også fjernsynet på i matsalen. Mye aktivitet, slik det skal være i et hjem med 21 unge, 18 gutter og 3 jenter.
Koronastengt internat
Men i begynnelsen av juni virker området stille og forlatt. Da koronaviruset slo inn i Etiopia i midten av mars, ble alle skoler i landet stengt, og dermed måtte internatet også stenge.
Internatet er kun et bo- og omsorgstilbud for skoleelever fra familier med særlige utfordringer, som kommer inn fra landsbygda til byen for å gå på skole. Barna på internatet bor tett og spiser sammen, så for å følge etiopiske retningslinjer under pandemien, måtte det stenges ned.
Ukjent eksamensdato
En av guttene på internatet som går i 12 klasse, har det siste året fått lov å være igjen på internatet i feriene for å lese og gjøre skolearbeid. Det fikk han muligheten til også denne gangen. La oss kalle ham «Isac» i denne teksten. «Isac» har bodd ved internatet i snart 10 år nå. Han flyttet inn som tiåring da han skulle begynne i andre klasse, og nå runder han snart 20.
– Koronapandemien som førte til stengte skoler har påvirket meg enormt, sier «Isac». – Jeg skulle etter planen tatt avsluttende eksamen for 12. klasse i månedsskiftet mai-juni, men i stedet har jeg nesten ikke hatt noe undervisning dette semesteret, og ny eksamensdato er det ingen informasjon om ennå.
«Isac» prøver å studere på egen hånd, men savner klassekamerater og undervisningen. Noen steder i landet får elevene utdelt kopier og notater eller tilsendt oppgaver på telefon, men dette tilbudet finnes ikke i dette området. Litt undervisning sendes også over fjernsyn, men ustabilt mottak og strøm gjør også det lite tilgjengelig for «Isac».
Nå studerer han derfor bare på egen hånd, men har kontakt med noen av lærerne sine som han kan stikke innom for spørsmål og hjelp, og det er en god støtte.
Pandemien påvirker
– Jeg trives veldig godt på internatet, forteller han, – men nå savner jeg vennene mine.
Han er ikke helt alene på tomta. 2-3 av personalet har husene sine på det samme området, og hver kveld kommer nattevakten, men kameratene og fellesskapet med jevnaldrende mangler.
Det er tydelig å merke at pandemien er i tankene til denne ungdommen.
– Vi er bekymret, sier han, – men hva kan vi gjøre? Han forsøker å bruke maske og ellers følge rådene med sosial distanse og hyppig håndvask.
– Når dette viruset er over, håper jeg å kunne begynne på universitetet, og kanskje kan jeg komme tilbake og jobbe her på internatet en gang? foreslår han smilende.
Takknemlig
Når «Isac» får spørsmålet om hva internatet har gitt ham gjennom disse årene, har han mange ting på hjertet. – Her har jeg lært å leve sammen med andre mennesker med respekt, understreker han.
Videre forteller han om gode studievaner, hjelp til skolemateriell og lekser, språktrening som vil åpne mange dører for ham framover, samt god mat og omsorg. Han har også fått gode venner og god relasjon til personalet. Hos dem får han støtte og hjelp i mange situasjoner. Han uttrykker stor takknemlighet for mulighetene internatet har gitt ham.