Møte med midtens rike

Av Arnhild og Helge Knutsen

Liten millionby

Vi skulle til en «liten» by i kinesisk sammenheng, bare ca 1,5 mill. mennesker nær Mongolia og Gobi-ørkenen. Vi var forberedt på kulde, sand-støv, vind og tørr luft. Og at vi kanskje måtte regne med 50-talls standard på boligen.

Det gjorde at vi hadde tenkt oss en gammeldags by med eldre bygninger og kanskje litt forsøpla, slik vi kjenner det fra tidligere østblokkland.

Stor var forskrekkelsen da vi kom til en flott leilighet i en relativt nybygd høyblokk, hvor det egentlig ikke manglet annet enn stabilt internett.

Nytt og fint

Vi har blitt positivt overrasket over å se at de i planleggingen av helt nye, store boligområder har hensyntatt behovet for rekreasjon og trening.

Selv om alle turstier er belagt med heller og er harde å gå på, er det glimrende tur-traseér. I tillegg har de planta masse trær og anlagt innsjøer som myker opp landskapet.

I umiddelbar nærhet av leiligheten vår er det et nytt, kjempestort kjøpesenter med et vareutvalg som kan sammenlignes med norsk standard. Også når det gjelder prisnivå. Vi undrer oss over hvilket kundegrunnlag de har.

Gjennom språkmuren

Vår største utfordring er språkmuren. Det er krevende å ikke kunne ett eneste ord kinesisk; så kroppsspråk, fingerspråk og alle slags geberder utprøves for å oppnå det vi ønsker.

Og når vi først f.eks har fått bestilt mat på en restaurant, kan vi være temmelig sikre på at det ikke er det vi selv mente vi hadde bestilt eller forventet av bildene vi så på menyen.

Her en dag møtte vi en ung jente på en restaurant, som ble skjøvet fram i førsterekken for å betjene oss. Hun gjorde sitt ytterste ut av det. Vi var så fornøyd med servicen at vi hadde lyst til å gi henne litt tips.

Men da ble det oppstandelse; hun ble helt ute av seg og sjefen ga beskjed om at hun måtte gi pengene tilbake, men det syns jo ikke vi var en god idé. Vi sa at de fikk heller dele den (for oss) beskjedne summen.

(I ettertid har vi fått opplysninger om at det ikke er noen kultur for å gi tips i Kina, så det forklarer reaksjonen).

Et par dager etterpå kom vi tilbake til samme sted. Da ble jenta tilkalt, selv om hun hadde fri. Etter at hun hadde hjulpet kollegaene med bestillingen, forsvant hun, men kom tilbake da vi hadde spist.

Hun spurte forsiktig om hun kunne få sette seg hos oss og snakke engelsk. Vi fikk en lang og hyggelig prat. Hun studerte økonomi og hennes drøm var å tjene nok penger til at hun og foreldrene kunne reise til utlandet.

Før vi skiltes, ga hun oss en god klem og vi avtalte å møtes senere.

Så langt, syns vi at vi har møtt velvillige og hyggelige mennesker og ser fram til fortsettelsen.