Har Gud virkelig sagt?

I august 2021 skulle vi egentlig flytte til Hongkong som utsendinger for Misjonssambandet. Så ble det utsettelser, og i skrivende stund er vi fortsatt i Norge. Det du nå skal få lese, er prosessen frem til i dag sett fra en fars perspektiv.

I familien har vi alle hatt våre prosesser, noe er felles og noe varierer. Når jeg skriver dette, står vi midt oppi en prosess hvor vi tenker at vi nå vil avklare situasjonen og ikke lenger være i en ventesituasjon. At enten må vi nå hoppe i det, eller så må vi si at vi ikke gjør dette, i denne omgang i hvert fall.

Utsettelser og varierte reaksjoner

Da avreisen vår nærmet seg i august 2021, krevde Hongkong tre ukers karantenetid inne på et hotellrom for alle tilreisende. 21 dager på et kostbart hotellrom med to voksenhoder og tre barnehoder. Vi landet på at det ønsker vi ikke gjøre, så vi konkluderte med at vi forsøker igjen i januar 2022, slik at vi har noe forutsigbart å forholde oss til.

Det var mange som skulle få beskjed om at det ble endring i planen. Det er ikke så gøy. Men bredden i tilbakemeldingene har vært interessant, for de spenner fra: «Dere må ikke tenke på å dra, de tre ukene setter mentale spor som du ikke er ferdig med når du kommer ut av karantenen», til på den andre siden: «Har Gud sagt at dere skal dra, så vil han sørge for dere.» Og alt mellom disse to ytterpunktene.

Det var flest av den første tilbakemeldingen, få av den siste. Jeg likte å få bredden.

Det store spørsmålet

Da høsten kom, opplevde jeg et behov for å lande dette for min egen del. Hadde vi hørt feil? Hadde Gud sagt … Ja, egentlig stilte jeg det berømte spørsmålet fra hagen den gangen i begynnelsen: «Har Gud virkelig sagt?» Har Gud virkelig sagt at vi skal reise?

Jeg tror på en Gud som er vår far, og som fortsatt kommuniserer med oss, sine barn. Jeg er også av den oppfatning at han liker at vi stiller til og med dette spørsmålet direkte til ham: «Har du virkelig sagt, Gud?»

Jeg måtte gå tilbake til journalen og se hva jeg hadde notert i den tiden vi landet på at vi ønsket å søke om å få reise ut. Hva hadde vi opplevd at Gud sa? Jeg hadde notert meg følgende rett etter at vi hadde konkludert:

«Vi har landet på at vi ønsker å reise til Hongkong, prøve å få det til. Det er heftig. Hva tenker du, Gud, om dette? Jeg har liksom ikke fått en tydelig beskjed, føler jeg, men ved flere anledninger har det seget på meg at jeg har mer og mer lyst».

Det var en konklusjon tatt i usikkerhet, mer som: «Det er nesten ingen som vil til dette området, og vi har lyst. Vi gjør det!» I etterkant opplevde vi også å få en bekreftelse av at det var rett valg.

Fortsatt mye usikkerhet

Så hva gjør vi nå? Er situasjonen endret? Er vi endret? Ble det bare ikke mulig? Skal vi bare hoppe i det? Er vi ulydige?

Gud hadde jo ikke «sagt». Vi gikk jo på en mer en generell «høsten er stor, arbeiderne få, da kjører vi»-logikk.

Siri Nilsen har en sang hvor hun synger: «… hodet, hjertet eller magen, hvor får jeg beskjed?»

Sendt uansett

Det som er det beste i usikkerheten, det er identiteten og opplevelsen vi har av å være sendt. For vår del er ikke den følelsen geografisk betinget, vi er sendt av Jesus uansett hvor vi er. Slik har det vært også tidligere når vi har bodd i Kina-regionen.

Det at vi er sendt av Jesus sammen med Den hellige ånd, betyr at vi kan være med på umulige ting sammen med Gud, samme hvor vi bor. Det er fantastisk!

Magnus Aanestad