En plass ved bordet

Vi har akkurat feiret nyttår i Kina – Tigerens år. Tradisjonell kinesisk jordbrukskalender deler året i 24 perioder på omtrent 15 dager hver, og den første perioden av året er «Starten på Våren – 立春». Den begynner første nyttårsdag og ender med Lanternefesten, som i år falt på den 15. februar.

Jeg skal ikke gå inn på alle de 24 ulike periodene i året, men det er mange fine betegnelser basert på hva som skjer i naturen, bl.a. «Insektene våkner - 惊蛰» som viser til når dyr og insekter våkner etter vinterdvale.

En tid med mening

Selve feiringen av kinesisk nyttår er proppfull av tradisjoner og symbolikk. Nyttårsaften er på ulike datoer hvert år, men er stort sett en gang mellom 20. januar og 20. februar.

Som nevnt avsluttes nyttårsfeiringen med Lanternefesten; da tenner man røde lanterner og spiser Tang Yuan - søte rismelboller fylt med f.eks. sesamfrø, røde bønner eller nøtter – servert i en fermentert rissuppe.

Denne dagen avsluttes med å sende opp det siste man har av fyrverkeri. Da har folk fyrt av fyrverkeri i ett strekk siden nyttårsaften, og samtlige ører trekker en lettelsens sukk.  

Det finnes ulike lokale tradisjoner for hva man skal ta seg til de 7 første dagene i nytt år, men generelt sett går man på nyttårsbesøk til familie og venner, gir pengegaver til barn og ungdommer, tar på seg nye, røde klær, og unngår å gjøre husarbeid, slik at man ikke støvsuger opp den gode energien fra nyttårsfeiringen (noe jeg for øvrig fra nå av innlemmer i min juletradisjon).

Min første nyttårsfeiring

På grunn av Covid-restriksjoner og Kinas «dynamiske nulltoleranse» i kampen mot viruset, var det mange som ikke dro hjem til hjemtraktene for å feire nyttår. Det er like sårt for dem som det ville vært for oss å ikke feire jul med storfamilien.

Jeg har startet mitt syvende år her nå, men har av ulike grunner ikke feiret kinesisk nyttår særlig. I fjor satt jeg i hjemmekarantene, året før var det full nedstenging av landet og vi fulgte spent med på alt av media for å høre nytt fra Wuhan om det nye viruset der. Før Covid var kinesisk nyttår stort sett en tid da mange av oss dro på årskonferanser utenfor landets grenser.

I år, derimot, ble jeg invitert på nyttårsmiddag til en venninne og hennes mor på nyttårsaften.

Symbolske retter

Jeg ankom gildet med vertinnegaver i form av tørket skinke og tørkede dadler. Stuebordet deres var dekket med retter – vi var bare tre personer, men hadde middag til en hel skokk. Ni ulike retter dekorerte bordet, og det var bare å sette i gang å spise.

Til nyttårsmiddagen bør man ha minst én hel fisk på bordet, dette fordi de fleste rettene har sterk symbolsk betydning, og fisk på kinesisk har samme uttale som «overflod». En av de vanligste nyttårshilsenene er «måtte du ha i overflod år etter år».

Vi hadde også «åtte skatter ris», som er en dampet rett av søt, klebrig ris, rød bønnemasse og åtte ulike «skatter» i form av tørket frukt og nøtter.

Kylling har samme uttale som det norske ordet «hell», og bør derfor også være representert på bordet. Resten av rettene avgjøres vanligvis av lokale tradisjoner, og variasjonen fra sør til nord er stor.

En taus, men omsorgsfull vertinne

Vi spiste med hjertens lyst mens venninnen min fortalte om ulike tradisjoner knyttet til denne høytiden. Moren satt stort sett taus og fulgte med på samtalen vår. Jeg fikk vite før jeg kom at det er første gangen hun har en utlending i hus, og at hun derfor sannsynligvis er sjenert. Hun øser stadig opp mat i skålen min og sier at jeg spiser for lite – enkelte bestemor-fakter går på tvers av landegrenser.

Etter at vi har spist en stund, snur hun seg mot meg og sier med et smil som avslører flere manglende tenner: «siden du ikke har familie, må du komme hit hver dag (i nyttårsuken) og spise sammen med oss».

Vertinnen i huset har talt, og jeg godtar takknemlig invitasjonen med et bukk.  

Ville vi gjort det samme?

Jeg har tenkt mye på dette etterpå – ville en norsk familie med tunge juletradisjoner ha invitert en arbeidsinnvandrer inn i sitt hus hele romjula?

Det er noe fantastisk fint over det å bli regnet med rundt bordet, å bli ønsket velkommen av en bortimot tannløs mor som strekker seg 1,52 meter over bakkenivå og snakker kav dialekt til meg mens øynene smiler lurt under kapsen.

«Lær oss å dekke et langbord i verden som alle kan reise seg mette fra» har vært en bønn som jeg har bedt gjennom mange sesonger her i Midtens Rike. Hvordan kan jeg bli flinkere til å invitere inn i varmen, sette frem en ekstra risbolle og et ekstra par med spisepinner – følge Jesu eksempel og formaninger om å elske og tjene vår neste, og dele av alt en har fått? 

Godt nyttår kjente og ukjente. Måtte 2022 bli et år der vi oftere dekker på til ett ekstra hjerte rundt bordet.