«Det er sløsing av tid!»

Vi jobber med foreldreveiledning. Til tider kan dette begrepet romme mye forskjellig. På kinesisk blir betegnelsen «familieundervisning» mest brukt, både i offentlige dokumenter og i dagligtale.

Ofte kommer omsorgsgivere til våre samlinger med et mål om at vi skal gi dem en oppskrift de kan følge som viser hvordan de kan «fikse problembarnet». I løpet av disse ukentlige gruppesamtalene oppdager derimot mange omsorgsgivere at barnet ikke er hovedansvarlig for problemene som oppstår, og at de selv spiller en viktig rolle i prosessen med å forbedre relasjonen mellom barn og forelder.

Et annerledes syn på barnet

Tidligere denne måneden startet vi opp en ny gruppesamling, der en gruppe mødre møtes ukentlig i to måneder for å dele erfaringer, gleder og utfordringer i rollen som mor.

Synet på barndommen og barnets livsverden kommer ganske tydelig frem i utdragene fra problemstillinger som ble tatt opp på et av disse første møtene:

Frosker på internett

Xiao Tang forteller: «Datteren vår på 4 år er veldig interessert i alt som kryper og går, spesielt frosker. Mannen min og jeg ønsker selvfølgelig at hun skal lære mer om dette, men vi klarer ikke å bli enige om fremgangsmåten. Han insisterer på å dra henne med ut på tur i naturen for å lete etter rumpetroll og frosker. Jeg synes det er sløsing av tid, det er jo ikke sikkert at de kommer til å finne noe en gang!

Hvorfor ikke heller vise henne et videoklipp på nettet der hele prosessen fra rumpetroll til fullt utviklet frosk skjer på 20 minutter? Vi vil da spare tid, krefter og penger som vi heller kan bruke på å gi henne ekstraundervisning i engelsk. Målet er vel til syvende og sist at hun skal lære om froskens utvikling?»

Svømmekurs og ferietid

Lili, en av mødrene, beskriver livlig hvordan hun har reist med storfamilien til Thailand på ferie hvert kinesisk nyttår de siste årene. Sønnen i huset har i løpet av disse ferieturene lært å svømme i sjøen (vi bor i en by uten tilgang på sjø, og der ferskvannet oftest er så forurenset at det er helseskadelig å svømme).

Wu er en av de andre mødrene i gruppen og professor på universitetet i byen. Hun rynker på pannen når Lili forteller, og utbryter: «Hvorfor meldte du ikke bare sønnen din på svømmekurs i en svømmehall her i byen? Han hadde lært å svømme på 14 dager. Hvorfor bruke flere dager verdifull ferietid på at han skal lære å svømme i Thailand?»

Effektivitetens svøpe

Jeg må innrømme at jeg ble litt matt da jeg hørte på disse samtalene og tenkte «hvor skal jeg begynne for å forklare at en god barndom og et sunt barn ikke kan måles i effektivitet, karakterer, medaljer, diplomer og eksamenspoeng?»

Tankegangen som går som en rød tråd gjennom begge disse eksemplene er en refleksjon av et Kina som kappes om forbrukerne, der standarden for arbeidstid ofte er «996» (jobb fra 9 om morgenen til 9 om kvelden, 6 dager i uken), eller i de mest ekstreme tilfellene «007» (vær tilgjengelig for sjefen din fra midnatt til midnatt 7 dager i uken).

Overalt ser vi følgene av at skolen har blitt påvirket av slike prinsipper om effektivitet og produksjon: utslitte og apatiske barn, ungdom og unge voksne som føler de ikke har noen påvirkningskraft i eget liv.

Barns velferd er aldri sløsing av tid

Dette er en utfordring på system-nivå. Hva gjør man for å være en mot-røst til et slikt samfunn som (for å sette det på spissen) reduserer barnet til maskiner som skal kunne programmeres?

Setningen «det er sløsing av tid» dukker stadig opp når jeg forteller folk hva vi jobber med.

«Hvorfor skal far inkluderes i barneoppdragelse? Han gidder ikke, dere sløser tid og krefter på forsøket!»

«Samtalegruppe og kommunikasjon? Nei, det er sløsing av tid, det eneste som hjelper for å få kustus på et ulydig barn, er å slå det.»

Dette er eksempler på svar jeg har fått. Noen ganger forsøker jeg å fortelle litt om hvorfor jeg opplever dyp mening i det vi jobber med, andre ganger trekker jeg på skuldrene, for jeg har ikke energi nok den dagen til å ta diskusjonen med en pessimist.

Men på tross av at jeg ikke alltid orker å engasjere meg i samtalen, har jeg stor tro på det vi driver med. Først og fremst fordi den Jesus som jeg daglig utfordres av, snakker om menneskets uendelige verdi og løfter barna opp og frem.

Å bruke tid på å forbedre et barns hverdag gjennom å støtte omsorgspersoner vil aldri være sløsing av tid. Derfor bruker vi foreldreveiledningsprogram som et verktøy som kan bidra til holdningsendring på grasrotnivå og etter hvert på statlig nivå.