Eksploderende bambus og enormt skolepress

11. februar markerte starten på et nytt år her i Midtens rike, og vi har offisielt slengt rotten ut vinduet og invitert oksen inn i sofaen. Satser på at oksens år blir hakket bedre enn det rottene hadde å by på.

Det var med blandede følelser jeg tenkte tilbake på fjorårets nyttårsaften, som var dagen da hele Kina stengte ned og korona-alvoret seg kaldt innover tilværelsen.

Morgenstund med futt og krutt

Nyttårsfeiringen her kan sammenlignes litt med norsk romjul – man drar hjem til familie, spiser mat hele dagen, besøker slekt og ser på TV. Sper du på med daglige fyrverkeri over en periode på rundt 10 dager, har du kinesisk nyttår.

La meg gi et lite innblikk i en «romjulsmorgen» i mitt nabolag: Klokken er 05:30, undertegnede har valfartet lenge rundt i drømmeland, men bråvåkner av en kakofoni uten like. Med hjertet på god vei ut av halsen spretter jeg opp på frenetisk søken etter nødutganger – inntil jeg kommer til sans og samling, innser at jeg ikke blir beskutt, og husker at akkurat denne tankerekken går jeg gjennom hvert bidige år på denne tiden.

Hvorfor lærer jeg aldri?

Vil gi barn avbrekk i hektisk hverdag

Skoleåret avsluttes før nyttår, og også her til lands betyr dette eksamener for samtlige elever på alle trinn. Vanligvis pleier vi å arrangere aktiviteter som skolebarn kan være med på etter endt eksamen, for å gi dem litt avreageringstid og ha muligheten til å tilbringe tid sammen med venner utenfor skoleområdet.

Det må nevnes at et kinesisk barns hverdag og ferie er planlagt langt fram i tid. Skoledagene er lange og «fritiden» er fylt til randen av lekser, instrumentlæring, engelskleksjoner, ballett-timer, svømmetrening osv. Innimellom skole og fritid får de heldigste presset inn litt soving og spising.

Det er satt av lite tid til frilek, derfor ønsker vi å tilby aktiviteter der de kan ha det gøy og leke sammen med venner og familie uten å måtte tenke på at de konstant skal måtte prestere høyt.

«Buke»

Vi gikk ut i slutten av desember og annonserte at vi kom til å arrangere aktivitetsdager noen av dagene mellom endt eksamen og nyttårsfeiringen. Hovedmålet for aktivitetene er at barna skal gå derfra med en følelse av å ha blitt sett og hørt, og at de har hatt det gøy.

Aktivitetsdagene nærmet seg raskt, eksamensperioden var overstått, barna hadde begynt ferien sin, men ingen hadde meldt seg på. Rart, tenkte jeg. Vanligvis er dette opplegget veldig populært.

Jeg forhørte meg litt rundt for å sjekke hva som var grunnen til at ingen hadde registrert seg. Hva kunne vi endre/gjøre bedre til neste gang?

Svaret jeg fikk var et momentant: «De skal 补课 (buke)».

«Buke» er et begrep man raskt bør lære seg i Kina, og som man på norsk muligens vil oversette med «ekstratimer». Det er en aktivitet som, etter mitt skjønn, er en altfor stor del av oppveksten til et kinesisk barn. Jeg sliter litt med å finne en passende norsk oversettelse, fordi det er så mye mer enn et par skarve ekstratimer for ikke å stryke i matte. Oversetter man begrepet direkte, betyr det «ta igjen (skole)timer».

Jeg ble forvirret over svaret og tenkte med meg selv: Er de ikke akkurat ferdige med eksamenene sine, da? Hva skal de pugge på nå, hva skal de ta igjen? Kollegaen min så mitt forvirrede ansiktsuttrykk og forklarte kjapt at barna forbereder seg til neste semester.

Enormt press

Denne samtalen sier en del om det vanvittige skolepresset kinesiske barn opplever. Se for deg den ubeskrivelige følelsen som kommer etter at du er ferdig med samtlige tentamener og eksamener før sommerferien, solen varmer og du har uker foran deg med overnattingsbesøk, sykkelturer, bading og slaraffenliv. Tenk om du da heller måtte brukt samtlige feriedager på ekstratimer for å forberede deg til neste skoleår.

Slik er hverdagen for en stor prosentandel av barna her. Presset for å bli det neste geniet overskygger både fokus på mental helse og sosial utvikling hos barna. Man har ikke tid til å hvile eller ikke gjøre noe spesielt, for det er alltid noe skolearbeid som skal gjøres. Det finnes alltid noen andre barn som kan mer enn deg, og som står parat til å ta din plass i systemet om du skulle slakke farten litt.

Min norske hjerne kortsluttet

Jeg sier som regel at det er like vanskelig for kinesere å forstå at hele Norge bare har 5,4 millioner innbyggere som det er for nordmenn å begripe at den lille byen jeg bor i har 5,7 millioner registrerte innbyggere. Det var folketelling her i november i fjor, og jeg ble talt. Alltid fint å være medregnet i det gode selskap.

Forskjellen i tankegang på hva som definerer folkemasser ble veldig tydelig her en dag da vi hadde møte på jobb. Nytt skoleår hadde akkurat startet, og mange av prosjektaktivitetene våre innebærer tett samarbeid med skolemyndigheter, lærere og sosialarbeidere.

Sosialarbeider Wang, en av disse, kontaktet oss med spørsmål om vi ønsket å samarbeide med dem om å arrangere aktivitetsdager der man blandet elever fra ulike skoler og hadde fokus på miljøvern og mental helse. Vi skulle få 2 timer til vår disposisjon som skulle gå til aktiviteter/leker rettet mot barns emosjonelle utvikling.

I utgangspunktet hørtes jo dette interessant ut, og er godt innenfor rammene for våre prosjektaktiviteter. Når vår samarbeidspartner henslengt nevner at det blir «500 barn, minst» som deltar på dette opplegget, blir jeg litt mer i tvil. 500 barn?! Fordelt på 8 voksne, inkludert 1 nordmann som langt fra mestrer språket fullt ut?

Jeg blir sittende og svette med min norske hjerne som er innprentet med verdiene av at man skal se hvert enkelt barn.

Midt i alt mitt tankespinneri drar sosialarbeider Wang litt på det, og regner fram til at det muligens blir 800 barn, «men det er da ikke så stor forskjell på 500 barn og 600-800?» legger hun galant til.

Jeg sitter i mine egne tanker: 800 barn fordelt på 8 voksne blir 100 barn per voksen. Legger man til de to timene man har til rådighet (sett bort fra at det kommer til å ta to timer bare å få samlet disse 800 barna), sitter man igjen med 1 minutt og 20 sekund per barn til å bli sett, fulgt på do, trøstet, omfavnet og bekreftet. Gode greier.

Hjernen min har kortsluttet, sjefen min begynner å le når hun ser på meg og sier henvendt til de andre rundt bordet: «Jeg tror ansiktsuttrykket til vår kollega her sier sitt». Det ble ikke mer av akkurat dette samarbeidet, og jeg har bevisst skrevet om disse hendelsene for å gi et mer realistisk bilde av hverdagen her. Når ikke alt går etter planen, får man heller omjustere seg og legge nye planer.

Jesu fred

Takk for forbønn og for at dere står med! Hilser dere med en påminnelse om Jesu ord fra Joh 14,27: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet».

De små dryppene jeg får fra Norge vitner om en hverdag som fortsatt er sterkt preget av koronasituasjonen og medfølgende restriksjoner. Jeg skjønner godt at dere er frustrerte og oppgitte over hvordan tilstanden er. Jeg ber om at Jesu fred kan gjennomsyre morgen, middag og kveld, og at dere finner muligheter til å dele den med folkene rundt dere.