Hvordan har du det egentlig i Kina?

Hvordan formidler man opplevelser herfra på en måte som kan gjenspeile alle fargene i tilværelsen? Både de lyse, mørke, varme og kalde. 

En mosaikk av det siste året her hadde bestått av mest mørkt glass; havbunnblått, billegrønt, kullsvart og eksosgrått. Mørke glassbiter som siler bort lyset som vil gjennom. Mellom disse mørke glassbitene ligger lyse biter med farger av soloppgang, sesongens frukt, dans, luften etter en regnskur og lyttende øyne. Biter som gjør at øynene trekkes mot lyset bak mosaikken og man kjenner varmen fra det.

Det vanskelige

Det mørke glasset vitner om fremmedfrykt, mistenksomme blikk, flokkmentalitet, folk som flytter seg bort fra deg når du kommer på bussen. Lovens lange arm som stadig banker på døren og som ikke lar deg glemme at de følger med.

Forvirringen, uvissheten, behovet jeg har for å forklare meg hele tiden, frustrasjonen som veller opp i meg de dagene jeg absolutt ikke mestrer språk. Ensomheten og savnet etter familie og venner i Norge. Maktesløsheten som planter seg i meg når jeg hører om barn og unge her som tar livet sitt fordi de opplever så intenst og tyngende press fra foreldre og samfunn om å lykkes på skolen og oppfylle sine plikter som sønn/datter.

Lysglimt

De lyse brikkene representerer folk som synger av full hals når de går bortover veien. Vaskedamene som jeg har blitt kjent med på jobb og i blokken jeg bor. Folk som legger godviljen til når jeg skal snakke kinesisk, og som virkelig prøver å forstå det jeg sier på tross av at tonefallet ikke er riktig.

Venner og kollegaer som viser en omsorg som gjenspeiles i blikk, stillhet, latter, samtaler, tillit, tårer og bønn. De spanderer «byens beste tofu» og tålmodig forklarer kulturelle regler når de ser jeg ikke henger med. For eksempel lærte jeg nylig at i en telefonsamtale skal man aldri være første person til å legge på røret etter endt samtale dersom den man snakker med er av en høyere sosial rang enn deg. De lyse glassene representerer også historiene vi hører fra folk som har fått en bedre relasjon til barn, ektemaker, foreldre og kollegaer på grunn av prosjektarbeidet vårt.

Nådens Gud

På tross av mange mørke glassbiter er det enn så lenge så mye mening, trivsel og håp i lysstrålene som slipper gjennom mosaikken. Gleden over å kunne bruke engasjement, erfaringer, kunnskap og privilegier i møte med medmennesker gjør at det er mulig å lære av perioder fylt til randen av tårer, ensomhet og sinne.

Min største utfordring er å gi mer plass til Nådens Gud i livet, relasjoner og interaksjoner. Å være modig nok til å vise svakhet og peke på Gud som er sterk. Ikke fremstå som at jeg klarer alt selv og at man må ha alt på stell for å slippe Jesus til i livet. Jeg ber om et sinn som er åpent og tilstedeværende nok til at jeg legger merke til Lyset som slipper gjennom de lyse glassbitene og at jeg kan være ydmyk nok til å ta et oppgjør med alle opplevelsene som er meislet inn i de mørke glassbitene og klare å legge dem over i Hans hender.