Lys i verden

I januar flyttet familien vår, to voksne og fire barn, til Sentral-Asia. Barna går på internasjonal skole, og vi voksne får en variert arbeidshverdag med å være engelsklærer på førskole, arrangere foreldreveiledningskurs, være vaktmester, ha idrettsgruppe – og være språkstudenter.

Språkstudiet er nok det mest krevende, for det begynner å bli en stund siden sist vi satt på skolebenken. Men vi har erfart at det går fremover, og lærevilligheten er stor. Det er jo en stor motivasjon å begynne å snakke med og forstå de lokale i landet. Dette gir også økt trivsel og en enklere hverdag.

Gjennom språkstudiene har vi også fått knytte kontakter med forskjellige lærere som vi har kunnet snakke om tro med. Språklærerne våre er lokale muslimer, men de er veldig interesserte i å høre om hva vi tror på.

Vi kan ikke åpent gå ut og forkynne, men vi kan naturligvis snakke om troen vår med dem vi blir kjent med. Og det er jo akkurat som i Norge – bare at vi her må være mye mer forsiktig med hvordan man går frem.

Det er et veldig overvåket samfunn, og det er kameraer, politi og kontroller overalt.

Bønnens språk

I starten kunne vi synes at det var litt vanskelig, siden vi ikke hadde noe særlig språk. Vi kunne kjenne oss som språkfanger. Så vi bestemte oss for å gå rundt i byen og be for folk – og det resulterte i mange rare og interessante episoder.

Vi endte opp i flere situasjoner der vi var førstemann til ulykker, for eksempel eldre mennesker som snublet og falt i asfalten. Da kunne vi hjelpe dem og tilkalle hjelp, mens vi ba på norsk for dem.

Vi vet jo ikke hvordan Gud vil bruke dette, men vi tenker og stoler på at Gud har kontrollen. Disse menneskene møtte i hvert fall noen hvite vestlige som var til å stole på, var hyggelige og hjalp dem.

Et «tilfeldig» møte

Jeg opplevde også en episode en gang jeg skulle på joggetur. Jeg pleier alltid å be en bønn før jeg skal ut på tur. Denne dagen fikk jeg bare jogget rundt 200 meter før et tre faller rett i bakken ca. 5 meter foran meg (heldigvis er jeg ikke så rask, så jeg ble ikke truffet).

Jeg stopper selvfølgelig opp og prøver å hjelpe til, og da kommer jeg til å tenke på at jeg ikke har bedt for denne turen. Så jeg sender opp en bønn, og samtidig ber jeg om at Gud må gi meg en mulighet til å møte noen på denne turen.

Deretter løper jeg videre og treffer en gammel dame som begynner å snakke med meg. Det viser seg at hun er der med datteren sin med mann og barnebarn. Jeg prater en halvtimes tid med denne familien, og vi sier etter hvert farvel.

Etterpå tenker jeg at jeg skulle ha bedt dem hjem – men de har jo allerede gått. Så jeg bestemmer meg for at hvis jeg treffer dem igjen et annet sted, skal jeg invitere dem på besøk, selv om det er veldig usannsynlig at det skjer.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg møter dem faktisk igjen – og inviterer dem. Et par uker senere kommer de på besøk, og vi får spise sammen, snakke sammen og dele litt av hva vi tror på.

Dette med den kristne tro var helt nytt for dem. Men de syntes det var veldig fint med både at vi ber for maten, og når vi forklarte for dem hva velsignelsen som vi har på veggen betyr.

Vi har fortsatt litt kontakt med denne familien, men omstendigheter gjorde at de måtte flytte til Russland. Derfor blir kontakten gjennom meldinger. De har kontakter her i landet, så hvordan Gud vil bruke dette videre, er spennende å se.

Vi prøver å så bredt, og så er det opp til Gud å gi vekst.

Et lys som ikke kan skjules

Vi har også hørt fra mange lokale at det er noe spesielt med oss. «Dere behandler hverandre og barna med respekt,» forteller de oss. Ting vi tar som en selvfølge, er kanskje ikke en selvfølge her. For mange, og da særlig kvinner og barn, kan hverdagen være ganske krevende.

Vi er kalt til å være lys i verden – hvor enn i verden vi er. Så vi ber om at vi må få være det her også. Som det står i Bibelen, og som vi har tenkt mye på: En by som ligger på fjell, KAN IKKE skjules.

Tenk, vi kan ikke skjule at vi er kristne. Det skal lyse av oss. Det er det godt å tenke på når man har en dårlig dag og føler at man ikke får gjort nok eller snakket nok med folk. Takk for all forbønn. Det merker vi.