En forferdelig ulykke og Guds store omsorg

11. februar 2024 kommer alltid til å være en merkedag for oss. Det var dagen da min mann, «Peter», på uforklarlig vis fikk hjerneblødning.

Vi spilte fotball i en gymsal i nabolaget med sønnene våre og to nabobarn, da han slo hodet kraftig. Han har hatt maks uflaks, det skal egentlig ikke være mulig at det går så galt!

Fra hjelper til hjelpetrengende

Vi er utsendinger i Sentral-Asia. Vår tjeneste er knyttet til utdanning av helsepersonell – her i regionen er det et skrikende behov for utvikling av helsevesenet.

Men på et øyeblikk ble rollene snudd på hodet. Nå var det vi som desperat trengte deres hjelp – og det måtte skje fort, for hvert minutt teller når blod fyller seg opp i hjernen. 40 minutter etter fallet var min mann i koma, og hadde det ikke vært for en serie hendelser som tross alt gikk i vår favør, hadde han vært død den samme kvelden.

Kunne gått så galt

Etter en fem timers nevrokirurgisk operasjon utført av en lokal kirurg, ble «Peter» innlagt på intensivavdelingen, hvor han svevde mellom liv og død i tolv dager.

«Flip the coin,» fikk vi høre når det kom til prognosene. Det kunne gå begge veier. Han var lammet i venstre arm, og ingen visste hvor omfattende skadene ellers var og hvorvidt han ville kunne bli seg selv igjen.

Alt sto på spill.

Bønneinnsats og mirakler

Det ble slått en sterk og vid bønnering rundt både mannen min, oss som familie og hele fellesskapet av utsendinger. Mennesker over hele verden ba for hans liv, og vi tror at det er en nær sammenheng mellom bønnene som ble bedt og undrene vi så.

Han ble utskrevet fra sykehus tre måneder etter ulykken og har fått dyrekjøpte erfaringer om hvordan det er å være pasient, først her i Sentral-Asia, så på Ullevål, og siden på Sunnaas.

Den lamme venstrehånda hans er 90% igjen, og den «barbariske» bakterien som forårsaket en uhyggelig lungebetennelse, forsvant uten at det ble gitt antibiotika, for å nevne to mirakler.

En drøm til trøst og styrke

Det er klart hva Gud har gjort for min manns helse. Men jeg har opplevd at Gud har hatt en særskilt omsorg også for meg og våre barn. Tre uker før ulykken hadde min barndomsvenninne i Oslo en drøm – hun drømte at min mann var utsatt for en forferdelig ulykke.

I drømmen fikk venninnen min, i samarbeid med Bjørn Dæhlie (!), komme mannen min til unnsetning og fikk hjulpet i siste sekund. Hun skildret det som et skikkelig mareritt, men gjentatte ganger understreket hun: «Men det gikk bra».

Hun delte drømmen med meg straks hun fikk høre om ulykken, og den ble til enorm styrke og trøst for meg midt i det uvisse, der alt var uavklart og altfor (!) spennende. Jeg hadde en tro, eller kanskje jeg skal si overbevisning, om at den drømmen var til oss. Gud kunne vel ikke gi den drømmen bare for å narre oss, det hadde i tilfelle vært ekstremt lumpent.

Så midt i kampen som pågikk de tolv dagene «Peter» var innlagt på intensivavdelingen her i Sentral-Asia, hadde jeg en tro/trøst i denne drømmen som virkelig holdt meg oppe.

Min venninne nevnte også at barna hadde sovet og vært upåvirket av det som skjedde med pappa mens det hele sto på. Jeg tok det til meg og sa til meg selv at barna ikke ville ta skade, verken av traumene eller av mitt fysiske og mentale fravær i den vanskelige tiden.

Kirkens skjulte kraft

Her i Sentral-Asia er kirken ung og liten. Det er lett å tro at den er svak eller skjør, og vi som misjonærer går kanskje rundt og innbiller oss at vi skal greie oss alene og ikke være den lokale kirken til byrde. Aller helst ønsker vi å være en ressurs for dem.

Men her har vi altså fått kjenne hvilken styrke det er i musklene til den lokale kirken – Guds menighet her i regionen er kanskje ikke så svak som en skulle tro! Vi har fått erfare en omsorg og en raushet som vi aldri har kjent før. Kjøleskapet vårt fikk nærmest kulemage, for vi ble velsignet med mat fra alle hold – for ikke å snakke om de inderlige bønnene og oppmuntringene som kom vår vei. Bærelaget fungerte enormt godt, viste det seg.

Gud har vært god mot oss! Nå er vi tilbake i Sentral-Asia etter syv måneder i Norge. Det er flott å treffe bærelaget igjen og kunne dele hva Gud har gjort for oss.

Skrevet av «Miriam», utsending i Sentral-Asia sammen med mannen «Peter» og barna.

En hilsen fra «Peter»:

Jeg hadde «maksimalt uflaks», som en erfaren nevrokirurg i Norge uttalte, da hodeskallen min ble knust mot veggen i en gymsal. Den over fem timer lange nevrokirurgiske operasjonen samme kveld var vellykket og reddet livet mitt, men jeg svevde likevel mellom liv og død i 12 dager etterpå.

Dette var starten på en stor mobilisering i bønn, og den har hatt stor betydning for meg. Jeg ble sendt hjem til Norge og lå til sammen over 3 måneder på sykehus til rehabilitering. Jeg har opplevd tilnærmet full helbredelse og har kunnet returnere i arbeid, først en vikarjobb i Norge, før jeg nå i høst kunne reise tilbake til tjenesten her i Sentral-Asia med familien, og det går også fint.

All ære til Jesus som har helbredet meg – og tusen takk til dere som har bedt. Jesus har svart alle deres bønner.

En hilsen fra hele teamet på feltet:

Dette har vært en krevende tid for alle, også for oss andre i teamet på felt. Det å se en av våre nære kollegaer balansere på grensen mellom liv og død har vært en enorm omveltning og minnet oss om hvor skjørt livet er. Det var et stort sjokk, og uro og fortvilelse kunne fort fått overtaket.

Men midt i alt som foregikk, fikk vi oppleve noe stort – noe som bar oss gjennom mørket. Gud viste sin omsorg. Det strømmet inn bønner fra alle verdenshjørner – og naturligvis ikke minst fra Norge. Vi kjente oss alle helt tydelig båret av disse bønnene, og vi kunne se de positive effektene av dem.

«Miriam», kona til «Peter», fikk et oppmuntrende ord som hun opplevde at kom fra Gud. Det ga henne trøst og håp midt i en tid preget av kaos og usikkerhet. Vi i teamet begynte med daglige bønnestunder, og hele denne opplevelsen har fordypet og forsterket fellesskapet vårt på et vis vi aldri har opplevd før.

For ikke lenge siden var hele teamet samlet for første gang siden ulykken, og vi merket en helt tydelig fornyet følelse av enhet og samhørighet. Gud har vært med oss gjennom alt det vanskelige, og han har båret oss gjennom mørket.

Vi vil få uttrykke vår dypeste takknemlighet til alle som har bedt for «Peter», familien hans og oss i teamet her ute. Bønnene deres har gjort en enorm forskjell, og vi er takknemlige for å ha blitt båret i bønn.