Fra ivrig tjener til Guds redskap

I høst fikk jeg reise til Sentral-Asia som ettåring i fire måneder. Jeg var veldig gira. Gira på å tjene, på å bli brukt, på å gjøre en forskjell.

Men så kom jeg til en kultur hvor planer ble avlyst i tide og utide. På én uke hadde jeg fire ulike avtaler som alle ble avlyst på dagen. Gang etter gang betydde dette hele dager og kvelder alene. For en ekstrovert som helst vil gjøre mest mulig var dette vanskelig.

Vanskelig å skrive til de hjemme at «ingenting» hadde skjedd siden sist. Vanskelig å skjønne hvorfor jeg var her når jeg ikke fikk gjøre noe. Vanskelig å møte stillheten.

I starten var stillheten veldig ukomfortabel, men etter hvert klarte jeg å ta den imot mer og mer. Se det vakre i den, godta det ukomfortable, og bare være stille. Jeg begynte å skjønne at jeg ikke skulle finne egenverdi i hva jeg selv kunne gjøre, men i hvem Gud skapte meg til å være.

Guds planer, ikke mine

Det var når jeg klarte å ta imot hvilen og legge vekk mine egne ambisjoner og planer at Gud åpnet opp. Etter tre uker uten en eneste vellykket plan fra min side, brukte Gud en lørdag tom for planer.

En liten tanke om morgenen gjorde at jeg dro til en lokal kirke for å vaske. Rett og slett bare fordi tanken traff meg, og fordi jeg hadde tid. Mer enn nok av tid.

Forventningene mine til denne dagen var ikke mer enn en ren kirke, men det endte opp med å bli så mye mer enn det. Akkurat denne dagen trengte de faktisk en ekstra hånd til kirkevasken, noe som i seg selv var veldig oppmuntrende, men det var ikke alt.

Et "tilfeldig" møte som endret alt

Da jeg skulle dra hjem var det en dame som stoppet meg og sa: «Du må vente på niesen min. Hun er 14 år og snakker engelsk, hun vil veldig gjerne møte deg.»

I denne kulturen har utlendinger en spesiell status, så denne jenta var overbegeistret for å få møte meg, og dette ble starten på en relasjon som preget resten av oppholdet mitt.

Gjennom hennes frimodige tante har denne jenta hørt mye om Jesus gjennom oppveksten, og hun har selv sagt at «jeg elsker Jesus, men jeg kan ikke være kristen, for da vil ikke foreldrene mine akseptere meg».

Resten av tiden min i Sentral-Asia fikk jeg bruke verdifull tid sammen med denne jenta. I høst fikk hun og søsteren for første gang lov til å være med tanten i kirken fordi jeg som utlending skulle være der, og som avskjedsgave fikk jeg også muligheten til å gi en bibel til denne jenta.

Noe av det viktigste

Nå har jeg kommet hjem igjen til Norge, og jeg ser tilbake på en tid hvor jeg har gjort mindre enn noen gang før. Dette har vært den misjonsturen jeg har vært på hvor jeg har hatt minst planer og gjort minst aktiviteter.

Paradokset i dette er at møtet mitt med denne jenta oppleves som noe av det viktigste jeg har fått være med på gjennom en misjonstur. Dette møtet som aldri hadde skjedd hvis jeg hadde prøvd å ordne opp selv, men som ble mulig fordi Gud fikk rom til å lede meg.

I høst har jeg vært mindre effektiv enn noen gang før, noe som har gitt Gud rom for å være mer effektiv i livet mitt enn noensinne.

Jeg dro for å tjene, ble satt til å hvile, og gjennom hvilen kunne Gud lede meg dit han ville ha meg. Dermed fikk jeg en opplevelse av å få lov til å bli brukt av Gud, uten å bli utslitt etter egne prestasjoner, men uthvilt takket være Guds kraft og nåde.