Forsoningsgeit

Det var våre medarbeidere øst i Kenya som satt i Land Cruiseren. Bilen sto stille i påvente av to busser som skulle krysse. Det var disse to bussene motorsyklisten ønsket å passere, og han kom rett mot vår bil i høy fart.

Han hang på bremsene og fikk sladd på motorsykkelen, skled og gikk klar kufangeren, men traff framhjulet på passasjersiden. Han ble slengt på utsiden av bilen og skeinte bortover asfalten uten hjelm. Vi takker Gud for at det tross alt gikk bra, skadene som forekom var på motorsykkelen, noen asfalttatoveringer på skinke og lår, og et skrubbsår på haken.

Forlik

Vi jobber og lever som gjester i et nomadisk samfunn. Etterforskningen angående skyldspørsmålet ble ferdigstilt samme dag. Dagen etter ble det oppmøte på politistasjonen for en konklusjon – trodde vi.

Slik gikk det ikke. Vi ble informert om at det var to måter å løse dette på, enten ved forlik med motorsyklisten og hans familie, eller ved rettssak. Vi gikk inn med god tro på at en mekling var det beste alternativet, og satte oss i skyggen av et tre med familien til den skadde og innledet samtaler.

Dele på kostnadene

Der la vi fram vår sak: Motorsyklisten hadde kommet over i vår kjørebane og var skyldig, derfor var det bare å ta hverandre i hendene og skilles som venner.

Den andre part hadde en annen oppfatning av saken. Det var deres gutt som var skadet, det var deres motorsykkel som var ødelagt og kostnader bør belastes den minst skadde part, det vil si at vi bør betale sykehusregningen, reparasjon av sykkelen og morens vonde følelser over at gutten hennes var skadet.

Det måtte også framskaffes en geit som skulle slaktes og spises som et forsoningsoffer. Det er for å vise utad og oss imellom at vi spiser måltid med venner, i enighet og forsont.

Lokalt rettsystem

Jeg hadde en anelse om at det ville komme, vi har hørt gjetord om denne måten å løse konflikter på; å ta rettsoppgjøret i egne hender. Se for deg at du bor på en øde plass og det er langt til nærmeste politistasjon og at storsamfunnets rettssystem dessuten kan påvirkes med bestikkelser. Når du skal fortsette å leve sammen i harmoni, kan lokalretten være en effektiv og funksjonell måte å løse disputter på.

Etter noen timer med diskusjoner under treet ble vi omsider enige om å dekke sykehusutgiftene, fiksing av motorsykkel og kjøp av geit. Kompensasjon for vonde følelser måtte familien stå for selv.

Hver sin retning

To uker senere besøkte vi de eldste i landsbyen. I seg selv en høflighetsvisitt for å introdusere vår nye kollega. Jeg benyttet sjansen til å ta opp oppgjøret etter kollisjonen og spørre om råd for hvordan vi som gjester kan løse tilsvarende disputter.

– Du har den kenyanske måten, med lover og rettssystem, og så har du vår måte med å finne en løsning med den berørte og familien rundt, forklarte den eldste. Han pekte i lufta med fingrene for å illustrere hvordan våre verdener går i hver sin retning. Man kommer ikke unna å måtte ta ansvar, selv om vi var uforskyldte i situasjonen. Denne gangen ble det noen mindre utlegg, og en geit til forsoning.

– Hadde personen brukt hodet, så hadde dere blitt invitert til å spise forsoningsgeita i fellesskap, legger han til. Mannen er en av eldstene som får slike saker til vurdering og «dom».

Chai og samtale i skyggen

Jeg kjenner likevel på en uro. Denne gangen var det snakk om små summer, og ingen menneskeliv gikk tapt. Men hva om vi kommer opp i en større ulykke og noen dør? Hvordan foretrekker de å løse dette i henhold til deres religion og kultur? Vil skyldspørsmålet framkomme i denne settingen, eller er det essensielle hvem som sitter igjen som den tapende part?

Eldsten skisserer igjen forsoningsaspektet ved det å sette seg ned under et tre og drikke chai mens diskusjonen veksler fram og tilbake mellom høylytte og rolige parter. Når partene når en enighet må det slaktes. Blodet som utøses på bakken av det slaktede dyret, det være seg geit, sau, ku eller kamel, symboliserer forsoning. Praten sitter da løst fram til de får spist seg mette på det tilberedte kjøttet, og hverdagen forsetter i sin vanlige tralt.

Det er virkelig to forskjellige verdener. Jeg sitter igjen med flere tanker og refleksjoner om rett og galt, skyldfordeling og forsoning. Jeg er glad for rettssystemet vi har i Norge, men kjenner samtidig at vi har mye å lære om forsoning mellom mennesker, spesielt i små saker – før de vokser seg store.

Skrevet av «Aslak», utsending for Misjonssambandet i Østlige Afrika.