Bundet med tau

På landsbygda øst i Kenya driver vi et prosjekt hvor vi kartlegger og besøker familier med barn som av ulike årsaker har nedsatt funksjonsevne.

To av barna vi besøker er brødre på seks og åtte år, begge med cerebral parese og uten språk. De kan ikke gå, men klarer å komme seg litt fremover ved hjelp av å humpe langs bakken. Om de faller ned i liggestilling, kommer de seg ikke opp igjen på egen hånd.

To brødre

En dag vi går inn porten hvor de bor, finner vi brødrene helt alene. Hverken mor eller søster er å se. Eldstemann ligger et stykke fra broren sin, og armene er bundet fast i et tau rundt hoftene. Han kommer seg ingen vei, men viser stor begeistring når vi kommer.

Jeg er usikker på om han selv forstår at han er bundet, og jeg kjenner på sinne og frustrasjon. Hvordan kan de binde barnet fast slik som det?

Mine kolleger og jeg spør oss hvem som kan ha gjort det. Er det noen barn som har gått inn på eiendommen deres, eller er det moren?

Jeg løsner tauet og setter ham opp ved siden av broren. Broren ligger underernært i sanden, men smiler når vi kommer bort. De er begge nakne. Vi setter ham også opp og gir dem litt juice å drikke.

Museskritt med tau rundt beina

Litt senere besøker vi en annen gutt på seks år som har Down syndrom. En aktiv og nydelig gutt. Moren er ikke hjemme denne gangen, og beina til gutten er bundet fast i hverandre. Han kommer mot oss med museskritt og ønsker å få sitte i tuktuken (‘mopedbil’ på 3 hjul). Han peker på tauet og vil at vi skal løsne det, men vi velger å la være, siden han kommer seg rundt og har det bra. 

Så en dag er vi på nok en slik runde for å besøke barna med nedsatt funksjonsevne, og ser en liten gutt i veikanten. Vi har tatt bilen i dag og er på hovedveien, der bussene kjører. Og de kjører fort.

Vi ser nærmere etter og oppdager at det er gutten ‘vår’, han med Down syndrom. Han er alene, og vi tar ham med hjem til huset hans halvannen kilometer unna. Han er storfornøyd med å få kjøre bil og smiler fra øre til øre. Idet vi kommer frem, er moren på vei ut for å lete etter ham. Hun forteller at han har stukket av, han er en kjapp og spinkel liten gutt som kan komme langt på kort tid. 

Bundet av mormor

Etter dette besøket kjører vi videre på runden, og vi besøker brødrene med cerebral parese. Denne gang er moren hjemme.

Vi spør hvordan det går med dem, og undrer hvorfor han ene gutten var bundet fast sist. Moren forteller at det er mormoren (moren hennes) som hadde bundet ham fast. «Hun liker ikke guttene mine», sier hun fortvilet.

Et ønske om å beskytte

Jeg sitter igjen med både spørsmål og sorg. I første omgang kunne jeg ikke forstå hvorfor noen av disse guttene ble bundet fast. Men jeg ser i ettertid hvor farlig det ville vært om gutten i veikanten kom ut i veibanen, og skjønner hvorfor moren velger å binde beina når hun må gjøre et ærend uten ham. Hun vil bare beskytte ham fra fare. Oppriktig morskjærlighet til sin sønn.

Vi må forstå at barneoppdragelse her i byen er annerledes enn i Norge, vi kan ikke bare komme inn i denne kulturen og tenke at vi skal endre alt vi ikke liker.

Men gutten som ikke er i stand til å gå, men likevel var bundet, får jeg veldig vondt av. Det viser meg at prosjektet vårt har en oppgave å gjøre her.

Men Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.

(Luk 18,16)