En mors bønn

Varmen slår imot meg selv om klokken ennå ikke har passert åtte om morgenen. Jeg er på vei til arbeid på sykehuset. Overalt på grusveien ligger det søppel, og rundt omkring brenner små søppelbål med svart røyk som umulig kan være godt for lungene.

Barn leker i veikanten. De smiler og ler som barn flest, og peker mot meg mens de roper: ferenjii, ferrenji, navnet for mennesker med hvit hud.

Alvorlig syke

På sykehuset kryr det av mennesker kledd i sterke farger. Jeg beveger meg oppover i etasjene og kommer til avdelingen min.

Barn og foreldre ligger sammenfiltret i sengene med ulike fargesprakende tepper rundt seg. Lukten er ram, og smådyr og fluer surrer overalt. De fleste av barna er alvorlig syke med infeksjoner som vi knapt ser i Norge.

En mor som ber

En mor ser opp på meg med store, bedende øyne.

«Kan du hjelpe meg?»

Rundt håndleddet bærer hun bønnekransen. Med små bevegelser skyver hun den ene perlen etter den andre nedover kransen, mens hun mumler «SubhanAllah» – «Ære være Allah». For hver lovprisning samles det poeng som gir belønning hos Allah.

Jeg er blitt fortalt at Allah gir sykdom, og at Allah gjør frisk, og sykdom kan være straff for synder. Håpet er at den som ber sine bønner og er tålmodig i motgang, får tilgitt sine synder. Da kan Allah også høre deres bønner om helbredelse.

Gud som tilgir

Dette er deres virkelighet. Damen i sengen kjenner ikke «Herren, hærskarenes Gud» som tilgir betingelsesløst alle som tror på Jesus. Hun kjenner ikke Han som gråter når sykdom og død rammer, og som ønsker å trøste og hjelpe når vi har det vondt.

Moren henvender seg til meg på nytt.

«Kan du hjelpe barnet mitt?»

Hva skal jeg svare? Jeg vet at bare et Guds under kan gjøre dette barnet friskt. I likhet med de fleste som ligger her, kom dette barnet altfor sent til sykehuset. Infeksjonen hadde spredt seg i hele kroppen før behandlingen ble satt i gang.

Øynene til moren borer seg inn i mine – hun forstår at barnet er alvorlig sykt. Hun forstår at det ikke er mer å gjøre.

Jeg går nedbrutt hjem

Jeg kan ikke glemme denne moren. Hennes bedende blikk har sammen med så mange mødres blikk brent seg inn i sjelen min. Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg bidra med inn i deres fortvilelse?

Håpløsheten ligger på lur, og mange dager går jeg nedbrutt hjem fra arbeid. Det blir så mye nød, så mye elendighet, så mye som ikke fungerer, tross flinke helsearbeidere som så gjerne vil hjelpe.

Han ser din sak

Jeg kan ikke annet enn å kneppe hendene mine og rope ut min sorg og fortvilelse til Gud. Ordene fra Job dukker opp i hodet mitt: «Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham.» (Jobs bok 35,13-14).

Øret er ikke for tungt til å høre

Jeg har en Far som bryr seg, som har omsorg for sine barn og som alltid ser oss. Trøsten er at dette også gjelder dem som ikke «ser» Ham og kjenner Han som sin frelser.

På den støvete veien hjem fra arbeid, med bønneropene rungende fra moskeene over byen, blir det min trøst. Jeg får legge dette folket frem for Gud og jeg vet at «Hans hånd ikke er for kort til å frelse, og hans øre ikke er for tungt til å høre» (Jes 59,1).

Men hvordan dette skal kunne skje er vanskelig for meg å forstå. Her trengs sannelig et Guds under og en Guds inngripen som kan åpenbare dette herlige budskapet for disse menneskene.