Å lide for Kristus er en ære

Jeg har blitt glad i dem. Vi har bedt sammen og ønsket Guds velsignelse til hverandre. Med noen har jeg kommet mer på innsiden, og blitt kjent med deres liv og utfordringer.

Det er givende å høre om levd liv. Det er mye å lære. Men det er også utfordrende. For jeg blir jo kjent med deres problemer også. Så blir det mer eller mindre å ta del i disse problemene, men likevel uten at de skal ta knekken på meg selv.

Jeg har prøvd å være en medvandrer, jeg har prøvd å bruke begge ørene mine og den ene munnen min. Ofte oppfører vi oss vel som om vi skulle hatt tre munner og lytter så lite at en skulle tro vi bare har ett øre.

Det er vi som er "medarbeidere"

Mange av evangelistene er sendt til Sør-Omo fra andre menigheter langt hjemmefra, og de er faktisk misjonærer, over kulturgrenser og over språkgrenser.

Jeg tror at det er tid for å understreke at det er ikke bare vi fra Norge som er misjonærer i Etiopia. Mekane Yesus-kirken har startet noe som heter «Mission Sending Congregations National Forum», altså et nasjonalt forum for menigheter som sender misjonærer.

I tillegg til at kirken sender misjonærer til andre land, sender de altså misjonærer internt i Etiopia. Dette er supert, også for arbeidet i Sør-Omo.

Før snakket vi om de lokale evangelistene som «nasjonale medarbeidere», men jeg tenker det er bedre å se på de lokale som «arbeiderne», og oss utlendinger som «internasjonale medarbeidere».

Ser det som en plikt 

Evangelistene som altså jobber langt hjemmefra, med dårlig lønn, gjør dette i glede over evangeliet i Jesus Kristus. De ser det som en plikt å tåle strabasene og atskillelsen fra familien. Å lide for Kristus er en ære for dem.

Dette kan gjøre oss norske misjonsvenner og misjonærer og eks-misjonærer ydmyke. Bør det være noe vanskeligere for oss å reise alene tre måneder til Etiopia enn for dem å reise 20 mil hjemmefra og ikke ha råd til å reise hjem mer enn hver tredje måned? Et tankevekkende spørsmål.

Forresten, jeg må skynde meg å legge til: Jeg tar av meg hatten 100 ganger for de enslige misjonærene fra Norge som har bodd her i Etiopia i mange, mange år alene.

Viktig å ha såkornet klart 

Jeg møtte en jeg kjenner fra tidligere som driver med bibeloversettelse i Etiopia. Han er fortvilet over at mange folk ikke leser Bibelen.

Hele Bibelen er nå visstnok tilgjengelig på 13 språk i Etiopia, og NT på ca 25. Men hva hjelper det hvis folk ikke leser den? sier han, og slår ut med hendene. Bibelen må leses hjemme også, ikke bare i gudstjenestene. Han mener det gjelder alle kirkesamfunn.

Jeg prøvde da å oppmuntre ham med at det er viktig å ha såkornet klart i tilfelle det blir en god regntid, selv om det har vært tørke i mange år. Guds ord er såkornet, og det gjør sin gjerning i sin tid. Derfor må bibeloversettelsene bare fortsette med uforminsket styrke.

Misjonssambandet startet arbeidet i Sør-Omo for 30-40 år siden. «Gå i hast til Geleb» var et slagord. Det var mange misjonærer der da.

Selv om ordet Geleb ikke brukes lenger, lurer jeg på: Kan det tenkes at vi «gikk i hast fra Geleb», altså at vi trappet ned fra Sør-Omo for raskt? Det er fortsatt utrolig mange unådde steder. Og muslimene satser sterkt nå i området. Og folk er åpne for evangeliet.

Hva tenker vi om det?

Skrevet av Torbjørn Honnemyr, korttidsutsending