Vi vet ikke alltid veien

Hentet fra Prosjektkatalogen 2023.

Lenge før vi kalde nordmenn egentlig har lyst til å stå opp, runger bønneropene rundt oss. Vi minnes daglig om hva som gjelder i denne delen av verden. Men også hva denne verden egentlig roper etter uten å vite det.

Her lever vi elleve personer med små og store. En av oss holder døende barn nesten daglig, andre hjelper mennesker til en lettere hverdag, andre igjen er med på å bygge samfunnet gjennom utdannelse.

Slike jobber må vi ha, uten disse ville vi ikke vært her i landet. Jobbene våre gjør at vi kan komme tett på lokalbefolkningen og dele av vår kunnskap, mens vi samtidig forsøker å dele vår tro.

To brødre

For flere måneder siden kom to voksne brødre inn på klinikken der jeg jobber. Den eldste hjalp den yngste, han klarte ikke gå uten hjelp. I lengre tid hadde han vært sengeliggende etter en operasjon, mest på grunn av frykten for å reise seg opp igjen og bruke beina.

Mine lokale kollegaer og jeg fikk følge denne mannen over flere måneder, noe som ikke er så vanlig i slike tilfeller. Det var tunge dager og mye opptrening for mannen. Frykten og usikkerheten var stor. Ville han kunne flytte tilbake til sin kone og sine fem barn? Ville han bli frisk nok til å jobbe igjen?

Etter som tiden gikk, og med mye trening, ble han i stand til å leve bortimot normalt. Hans frykt ble vendt til håp.

Peke på Jesus

I dette tilfellet fikk jeg være med og gjøre en forskjell, men det er ikke alltid slik. Uansett utfall er ønsket vårt å ta vare på de menneskene vi kommer i kontakt med, om det er pasienter på sykehuset, nabokoner eller barn vi møter, slik at vi kan peke på Jesus med livet vårt.

Det er ikke alltid lett, vi vet ikke alltid veien, men han er veien, sannheten og livet, og det er han vi setter vårt håp til.

Skrevet av «Isak», utsending i Østlige Afrika.