– Du viser følelser som de kristne

Det var en normal, kaotisk dag på nyfødtintensivavdelingen hvor jeg jobber som lege.

På akuttrommet, hvor vi tar imot nye barn, var det også mye å gjøre. Og inn fra fødestuen kom en jordmor gående (litt for sakte etter min mening) med et nyfødt barn som ikke pustet. Det var slapt, gråblekt og tilsmurt med barnebek.

Vi begynte med gjenoppliving av barnet og fikk etter hvert hjertet i gang igjen. Men barnet kom ikke med mer enn noen få gisp selv. Og selv om vi gjorde det vi kunne, forble barnet uten egen pust.

Dette barnet trengte helt klart mye mer hjelp enn det vi kunne tilby hos oss (eller hvor som helst i dette landet). Og da vi hadde holdt på enda en stund, gav også det lille hjertet opp.

Foreldrenes smerte

Like før hadde mor kommet inn i rommet, og hun rakk så vidt å se barnet i live før det var for sent. Hun gikk raskt ut av rommet igjen, men jeg så smerten i øynene hennes.

Men det som gjorde mest inntrykk på meg den dagen, var faren til barnet som fortsatt satt på en stol i akuttrommet – krumbøyd og med ansiktet gjemt i det typiske kastet/skjørtet mennene her bruker – han hulket uten lyd.

Sykepleierne virket litt brydd. På avdelingen vår opplever vi dessverre at flere barn dør ukentlig, og vi må forholde oss til det på en empatisk, men profesjonell måte. Man kan ikke bryte sammen hver gang; andre syke barn trenger vår oppmerksomhet. Men denne gangen var det så vidt jeg klarte å holde igjen. Og de så nok tårene i øynene mine.

Allahs vilje

Dette barnet var tydeligvis både ønsket og elsket så høyt av sine foreldre, at til og med faren trosset forestillingen om at de ikke kunne vise følelser da det døde.

Her blir de nemlig fortalt at «alt som skjer, må aksepteres uten spørsmål og klaging, siden det er Allahs vilje». Hvis barnet dør, tar derfor foreldrene seg som oftest bare sammen.

Jeg tror de fleste barna som blir født her, er høyt elsket av begge foreldre om de overlever eller dør, men det er ikke ofte det vises slik som denne dagen.

En Gud som sørger sammen med oss

Senere samme dag delte jeg denne opplevelsen med noen utenlandske venner. De fortalte om en lokal lege, som etter en tilsvarende episode, hvor han også hadde vist tårer på jobben, hadde fått høre at «han viste følelser slik som de kristne»!

Det var nok ment som en hån mot ham, men det fikk meg til å tenke på hvor heldige vi er! Tenk at vi tror på en Gud som tåler og oppmuntrer oss til å komme til ham og vise ham alle følelser – og kanskje spesielt når vi har det vondt og ikke skjønner hva som skjer.

En Gud som samler på tårene våre og som også vil tørke dem. En Gud som vi kan gå til uansett hvordan vi har det, og som sørger sammen med oss. En som kan gi oss trøst.

Ja, tenk om dette foreldreparet fikk bli kjent med ham! Tenk om folket her kunne få gråte over tap og trøstes av ham som allerede har sett tårene deres – både de som er synlige for alle, og de som bare han kan se.

Ja, be om at de kan få et Håp som bærer midt i sorg og smerte. Og kanskje kan til og med tårene våre, midt i kaoset, være med og peke på ham som vil gi dem nettopp det.

«… Mine tårer har du samlet i din lærflaske …» Salme 56,9

«… Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte ... Joh Åp 21,4

«Mie»