Jeg er Veien, Sannheten og Livet

Jeg nyter den magiske ettermiddagstiden hvor den stikkende sola endelig er på hell og savannesvalene flyr lavt mellom husene. Barna leker i gatene, mens kvinner og menn møtes (hver for seg, vel og merke!) for å utveksle dagens nyheter og sladder før det ropes inn til kveldsbønn. Under dagens bønnevandring i nabolaget har jeg valgt å utforske en for meg ny og ukjent vei i bydelen vår, og det er da jeg blir minnet om denne salmen med tekst oversatt av Hans-Olav Mørk:

Det er navnet ditt jeg roper,

vil du følge meg?

Vil du trå i mine fotspor

på en ukjent vei

Vil du kjennes ved mitt navn,

vil du møte sorg og savn,

vil du hvile i min favn,

og la meg bli hos deg?

(N13 434)

Jeg må innrømme at jeg ikke husker hele teksten utenat, men nynner videre på den skotske folketonen mens jeg rusler i vårt nye nabolag. Jeg hilser på barn som vinker, mødre som roper og eldre menn som skuler skeptisk tilbake – samt noen andre som smiler hjertelig og hilser med Guds fred: «As-salamu ‘alaykum!».

«Wa ‘alaykumu s-salam!», svarer jeg gebrokkent.

Vil du ta det første skrittet,

vil du følge meg?

Vil du gå til mine minste

på en ukjent vei

Vil du tåle onde blikk,

stå igjen når noen gikk?

Du skal gi dem alt du fikk

for jeg vil bli hos deg.

Vi har nylig flyttet til et nytt og ukjent land, hvor vi forsøker å orientere oss i en ny kultur, lære et nytt språk, få nye venner og utforske nye sosiale koder. Samtidig som at alt dette er nytt og ukjent for oss, takker vi Gud for at ingenting er ukjent for Han. Han er her allerede, Han kjenner dette folket og elsker dem med sin evige kjærlighet. Han har ledet oss hit, og vi kan hvile trygt i vissheten om at Han vil være med oss på veien, mens vi forsøker å dele vår tro og vårt liv som helsearbeidere i et av verdens fattigste land.

Vil du åpne blindes øyne,

vil du følge meg,

se at fanger får sin frihet

på en ukjent vei?

Vil du stelle andres sår,

i det skjulte år for år?

Da er lønnen som du får

at jeg vil bli hos deg.

Haster til bønn

Jeg er i ferd med å avrunde dagens bønnevandring idet bønneropet runger ut fra minareten til den lokale moskéen. Fra sidegater og huskvartaler dukker det frem gutter og menn i alle aldre som alle slår inn på den samme veien som jeg valgte å utforske i dag. Plutselig får jeg en mannsterk gjeng som turfølge på min ettermiddagstur, og jeg flyter med i en folkestrøm som med hastige skritt er på vei til moskeen for å be.

En etternøler har tydeligvis dårlig tid og kommer flagrende ut av husdøra med den hvite kjortelen halvveis tredd over hodet og bønnelua på snei. Jeg klarer ikke dy meg og må lattermildt tilskynde: «Fort deg, fort deg!» idet han hinker forbi med den ene sandalen dinglende fra stortåa. Han smiler tilbake og rekker å gi tommelen opp idet han kommer frem til fotvasken, lettet over at han akkurat rakk kveldsbønnen.

Jeg kjenner meg igjen

Idet jeg passerer moskeen og begynner å gå motstrøms, kikker jeg inn på de som kneler og ber. Mange hengivne og inderlige, enkelte kanskje mer pliktmessig og mest av gammel vane (som f.eks. han i rekken som kikker ut av vinduet og møter blikket mitt, gliser og gir meg et lite nikk, før han fortsetter sitt bønnerituale usynkront i forhold til resten av forsamlingen).

Jeg smiler gjenkjennende – kanskje ikke heeeelt ulikt min deltakelse på menighetens tirsdagsbønnemøter opp igjennom, hvor min grad av innlevelse og engasjement så absolutt har vekslet, slik at jeg må innrømme at jeg også til tider har kjent på følelsen av å kun delta av plikt og gammel vane.

Skal du ikke være med?

En eldre mann med bønnesjal stopper opp og spør: «Hvor er du på vei? Skal du ikke være med å be?». Jeg svarer høflig at jeg er på vei hjem (og peker ut kursen motstrøms gjennom folkestrømmen), og legger til at jeg allerede ber mens jeg spaserer ettermiddags-/kveldstur. Han smiler skjevt og rister lett på hodet før våre veier skilles.

Jeg tusler videre nedover den støvete og etter hvert folketomme veien. Jeg blir påminnet åpningsbønnen i Koranen – al-Fātiḥa (Sura 1) – som fromme muslimer fremsier minst 17 ganger om dagen, og hvor de ber i vers 5-7a:

(...) «Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

Led oss på den rette vei,

veien til dem Du har vist Din nåde» (...)

Den rette veien

Resten av bønnevandringen preges av en dyp takknemlighet for at Gud har vist meg sin uendelige nåde gjennom Jesus. Det er Jesus jeg kan tilbe. Og det er hos Jesus jeg kan søke hjelp. Jeg kan be om at Jesus leder meg – for Jesus er den rette veien til Gud og det er Han jeg ønsker å følge.

Og jeg ber for mine lokale venner som søker og lengter etter å bli ledet på «den rette vei». Jeg ber om at de kan få bli kjent med Han som sier: «Jeg er veien, sannheten og livet»  (Joh. 14,6).

Omsider kommer jeg hjem - svett og stadig nynnende på denne skotske folketonen som har satt seg på hjernen (men som jeg irriterende nok fortsatt ikke husker hele teksten til). Jeg henter frem Norsk Salmebok for å finne salmeteksten, og synger i tilbedelse og kveldsbønn det siste verset:

Når du kaller, må jeg lytte.

Jeg vil følge deg!

Jeg vil vende om og vandre

på en ukjent vei.

Dit du går, vil jeg gå med,

Herre, la din vilje skje,

for jeg vet at jeg skal se

mitt liv fullendt i deg.