Likheter når alt er ulikt

Hva har jeg begitt meg ut på?

For godt over et halvt år siden flyttet min mann og jeg til et nytt land. Et land som er ganske ulikt Norge.

For det første er det sol her. Som vestlending er jeg opplært til å «nytte sola». Da skal man være ute, helst på fjellet eller sjøen. Jeg fant fort ut at det kanskje ikke var like nødvendig her. Nå er det heller rake motsetningen, hvor jeg blir engasjert hvis det regner.

Jeg tok til og med meg selv i å filme at det regnet, og måtte le litt for meg selv. Det er med andre ord godt og varmt og ganske tørt her.

Keiserens nye klær

Vi bor i en muslimsk by med bønnetårn på hvert hjørne. Bønneropene som før kunne vekke oss tidlig om morgenen, har blitt til noe hverdagslig.

Jeg har fått ny kleskode med kjole og sjal. Det er uvant, men overraskende behagelig. Min mann og jeg skiller oss litt ut i mengden her, kan man si. Av og til føler jeg meg litt som en kjendis, for alle kikker på oss når vi går i gatene. Da har det vært fint å kunne «skjule» seg noe i de store kjolene og sjalet.

Du har sang-arm

Hverdagen går hovedsakelig i å lære språk. Det er både frustrerende og spennende.

Vi bruker en metode som heter growing participator approach (GPA). Forenklet betyr det at vi lærer slik barn lærer språk. I første fase handler det om å lære så mange ord som mulig. Gjennom en språkleksjon vil språklæreren introdusere et gitt antall ord ved å si: «Dette er en stol, dette er et bord, dette er en sofa. Hvor er bordet?» Deretter skal vi peke på bordet, gitt at vi husker hvilket ord som betyr bord.

Nå har vi vært her en stund og forhåpentligvis fått en liten ordbank som vi også forsøker å bruke. Her om dagen snakket jeg med ei lita jente utenfor skolen. Jeg har lært ordet fin og veske, og ville si dette til jenta med den fine veska. Jeg gjentok og gjentok, men fikk ingen svar. Hun bare så på meg med et forundret blikk. Kanskje hun var sjenert, tenkte jeg.

Senere fikk jeg forklart at jeg sa «du har sang-arm», som ikke gir mening. Nå var ikke dette noe fornærmende, men det forklarer kanskje litt av frustrasjonen med å lære språk. Man blir som et barn, man må prøve og feile. Forhåpentligvis blir man bedre og tryggere i språket etter hvert.

Vil du ha kjeks?

I høst kom det to jenter og banket på døra med kjeks. De snakket engelsk og ville gjerne praktisere det med noen.

Vi har vært mye med jentene og har senere blitt kjent med resten av familien også. Det er en stor familie med 12 søsken. Fire av dem bor her i byen og har blitt våre nære venner. Det oppleves som en velsignelse og betyr mye for trivselen vår her.

Takknemlig

Når man flytter til en ny kultur, er det lett å merke seg forskjeller. Det kan til og med være ganske morsomt å legge merke til alt som er ulikt fra din egen kultur. Samtidig ser jeg flere og flere likheter. Vi møter alle utfordringer og gleder, vi har alle et behov for å bli elsket.

Det er kanskje litt klisjeaktig, men for meg har det vært utrolig godt å se likhetene. For meg peker det på én skaper, at vi alle har en iboende lengsel, og at det er én som elsker oss ubetinget.

På tross av kultur, språk eller sosioøkonomisk situasjon er vi alle skapt i Guds bilde. Han lengter etter å få se flere komme til ham.

I skrivende stund sitter jeg igjen med å være takknemlig. Takknemlig for at jeg får bo i en ny kultur, lære et nytt språk og at jeg får være hans barn i alle frustrasjoner og gleder.

Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» (Rom 8,15)