Å være lys i mørket

Klokken nærmer seg tolv. Bønneinnkallingen har begynt, og jeg hører gjenklangen av flere bønnehus som gjør det samme.

Jeg stikker hodet ut av porten og ser over veien på bønnehuset som er min nærmeste nabo. Mellom geiter og søppel ser jeg menn i kjortler som går mot huset. De skal be. De går inn og ut, inn og ut, hver dag.

I løpet av deres fem daglige bønner fornekter de 17 ganger at det kan finnes en treenig Gud. Vil da disse menneskene noen gang finne ut at det finnes en treenig Gud som har en ubetinget kjærlighet for dem, når de fornekter dette hele 1825 ganger i løpet av et år?

Det er denne kjærlige Gud jeg tror på, og jeg har et ønske om at flest mulig skal få høre om ham. Men realiteten er ganske brutal. De som ikke tror på Jesus som frelser og forløser, vil gå fortapt – men mine naboer er overbevist om det motsatte.

Guds ambassadør

Så hva kan da lille meg utrette på en plass hvor nesten ingen har hørt om frelseren? Dette spørsmålet spør jeg ofte meg selv om. Jeg kan jo ikke gå rundt i byen og dele evangeliet på gata.

Etter hvert skjønte jeg at spørsmålet mitt også kunne bli stilt slik: Hvordan kan jeg som en Guds ambassadør la ham skinne gjennom meg i mørket der jeg bor? Hvordan kan jeg være et lys i mørket?

Jesus er verdens lys, og det er han som er lyset og kan frelse, ikke jeg. Det er noe jeg tror vi må minne oss selv på jevnlig.

Rydde vei

Jeg tror min oppgave, her jeg er nå, handler om å rydde stein på jordet, slik at noen etter meg kan så frø. Jeg prøver å leve et liv som kristen der jeg håper folk vil merke at det er noe spesielt med meg, noe som kan gi rom for undring.

Det å si hei og slå av en liten prat med naboen eller butikkmedarbeiderne kan være med og bidra til at de kanskje for første gang får et møte med en kristen.

Midt i lyden av bønneinnkalling og synet av mennesker som skal be, får jeg av og til en trang til å be selv: «Gud, hjelp disse til menneskene til å se at du er verdens lys. Hjelp dem til å se at du elsker dem og vil ha fellesskap med dem. Amen.»