Hjemme midt i det ukjente

Året som har gått ble nok ganske annerledes enn hva de fleste av oss hadde sett for oss og planlagt. For vår del traff noen vers i Jakobsbrev litt ekstra i denne tiden (kapittel 4,13-15).

Essensen i versene er at vi skal spørre oss om hva Herren vil. I denne litt uoversiktlige tiden har det vært godt å vite at Gud har kontroll.

Versene beskriver mennesker som planlegger å flytte til en by for å jobbe, akkurat som vi planla. Men vi mennesker vet jo ikke engang hva morgendagen bringer, og da er det godt at vi har en sjef i himmelen som viser vei og har planen klar!

Framme i det lovede land

Vi er nå framme i landet vi skal bo i, enn noe forsinket enn hva vi så for oss. Fram til sommeren skal vi lese språk i en liten forstad til hovedstaden i landet.

Alle fortalte oss før avreise at der språkskolen ligger er det et kaldt klima. Det var det helt motsatte av hva vi hadde sett for oss når vi skulle flytte til Afrika. Men vi kan bekrefte hva som ble sagt – her er det kjølig, og man våkner hver morgen med at man fryser litt, særlig nå i regntiden.

Det er et vakkert område vi bor i nå, omringet av teplantasjer og frodige sletter. På 2400 moh merker vi høyden litt, men vet ikke om noen av oss trener nok til at vi kan regne det som et høydeopphold. Hver dag oppdager vi et nytt insekt, og hver morgen vekkes vi av de lokale apekattene som danser oppå blikktaket vårt.

Hverdagsliv

Mye tid av dagen vår går til oppvask og til vask av klær, så om du ikke har gjort det enda i dag, takk Gud for oppvaskmaskinen og vaskemaskinen din!

Barna våre har fått seg en sandkasse som har blitt en attraksjon også for de andre språkskolebarna.

Skoledagene deles i to, en av oss tar morgenen, og en annen får undervisning etter lunsjen. Kulturen er litt annerledes enn i Norge, og vi blir møtt med mye latter når vi prøver oss på det nye språket vårt.

Til tross for dette ser vi lyset i tunnelen og gleder oss til å starte på den virkelige språklæringen, som starter når vi flytter til landsbyen vi skal bo i. Vi har allerede fått besøke den, og det ble et både varmt og fint besøk:

Første møte med landsbyen

Klokka nærmer seg ett på dagen og sola steiker på en skyfri himmel. De voksne i huset ligger lamslått av varmen i sofaen, mens barna løper rundt i bleiene sine og koser seg. Ute nærmer gradestokken seg 40 gode varme grader, og på denne tiden av døgnet er det best for alle og enhver å være inne eller søke skyggen.

Vi har tatt turen for å besøke vårt nye hjem for første gang, og velkomsten vi fikk var varm på alle mulige måter. Når kvelden kommer og barna skal legges, begynner det endelig å bli svalt i luften, og gradestokken viser bare 33.

Utenfor er det blitt mørkt og esel-skrik høres til en trettende gjentagelse. Her finnes det ikke et eneste gatelys som forstyrrer den vakre stjernehimmelen, som er så klar at den viser at Abrahams telleoppdrag virkelig var fullstendig umulig.

Tankevekkende

Stillheten ute på kvelden (foruten eslenes klagesang) er som musikk for ørene og gir hodet en deilig mulighet for å tenke litt klart. Besøket setter i gang en rekke tanker og følelser.

Hvordan blir hverdagen seende ut her? Kommer vi til å klare å få kontakt med folket? Vil barna trives? Hvordan skal vi overleve denne varmen?

Man kunne mistet motet av mindre. Men likevel kjenner vi på både fred og ro over den nye tilværelsen som ligger foran og venter på oss. Det kjennes overraskende greit ut å ikke ha svar på alle disse spørsmålene nå. Det kjennes faktisk godt og trygt å være her, ´hjemme´.

Leve nær Gud

De første morgentimene høres konstante bønnerop fra de omkringliggende moskéene. En god påminner til meg selv om hvor vi er og hvor viktig det er å starte dagen med å vende blikket mot Jesus og søke Gud. Her skal vi leve som en Jesu fyrlykt for et folk som lever i mørket, og det krever at Gud går foran hver dag.

På tomta hvor vi skal bo, bor det både kristne nasjonale og nordmenn som har flyttet hit for å være teltmakere, og sammen jobber vi med de ulike bistandsprosjektene som drives her.

Her er det ikke like lett å dra opp Bibelen og fortelle åpent om Jesus. Håpet er at arbeidet vi driver vil spre Kristi vellukt blant folket og skape mersmak hos dem vi møter. Så kan vi kanskje etter hvert få vitne mer for dem om hvem Jesus egentlig er.

Lovsang i natten

På kvelden før vi reiser tilbake til språkskolen og skolebenken, rekker vi å få med oss et bønnemøte med teamet på tomten. I stummende mørke, med den nydelige stjernehimmelen over oss, sitter vi og lovsynger Gud høyt.

Og jeg kan ikke la være å tenke på hvem andre som kan ha vært med oss utenfor gjerdet den kvelden og lyttet til tekstene vi sang.