Jesus kjenner til det ukjente

Jeg er ferdig med dagens undervisning. En student kommer bort og vil snakke med meg. Hun har et alvorlig drag over øynene. Jeg ber henne vente mens de andre 60 studentene mine går høylytte ut døren. Det blir plutselig stille i klasserommet, og vi to er alene.

En bekymret søster

La oss kalle denne jenta Amina. Hun beklager at hun var sen til timen og forteller meg hvorfor. Søsteren hennes er forsvunnet. De har lett etter henne i snart to dager, uten hell. Jeg ser rynkene i pannen til Amina mens hun forteller. Det er ikke rynker som forteller at hun begynner å bli gammel, for hun er fremdeles så ung og flott. Dette er bekymringsrynker.

Jeg føler med henne. Kan kjenne hennes frykt smitte over på meg. Hva har skjedd? Hvor er hun? En liten jente i dette samfunnet er sårbar og kan dessverre fort bli utnyttet. De verste tankene dukker opp i hodet mitt, selv om jeg prøver å skyve dem unna.

Jesus også i deres bok

Jeg blir plutselig minnet om et vers fra deres bok. Det står mye om Jesus og hans egenskaper der. Det står blant annet at Jesus vet hva du har lagret i lagerrommet ditt. Det som ingen andre vet, kjenner Jesus til. Han kjenner til det ukjente. Dette er noe vi kan og vet ut ifra Bibelen, men som ikke er kjent av så mange muslimer (selv om det står i boken deres). De fleste muslimer vet ikke særlig mye om Jesus.

Mens vi står rundt lærerbordet i klasserommet, får jeg muligheten til å dele Jesus med henne, ut ifra hennes egen bok. Jeg sier at jeg skal be til Jesus for søsteren, og be ham vise oss hvor hun er. Så prater vi litt rundt det. Vi blir selvfølgelig avbrutt av to andre elever som kommer tilbake for å spørre meg om noe. Jeg får dermed ikke muligheten til å be der og da for henne, men sier at jeg skal gjøre det når jeg kommer hjem. Hun takker og går stille ut.

Bønn i baksetet

De to elevene som kom inn, fikk et svar fra meg som jeg ikke engang kan huske. Tankene mine var ikke til stede, de var hos Amina og søsteren. Tilbake på kontoret sier jeg farvel til kollegaene mine og går ned til veien for å finne en tuktuk (taxi) som kan ta meg hjem. Tuktuken kjører gjennom byen, mens jeg ser på alt livet som rører seg ifra baksetet. Tankene er fremdeles hos Amina. «Kjære Jesus, må du vise Amina hvor lillesøsteren hennes er!»

En søsters glede

Jeg ringer Amina senere den dagen, men hun har ingenting nytt å si om søsteren. Så vi fortsetter å be for henne, jeg og familien min.

Morgenen etter kommer Amina løpende bort til meg. Jeg kan på lang avstand se hva som har skjedd. Rynkene er erstattet med store smilehull. «Vi har funnet henne» sier hun.

Lillesøsteren hadde dratt til noen slektninger litt utenfor byen, uten å si i fra til noen hjemme. Hvorfor hun hadde gjort det, fikk jeg aldri vite, men det er kanskje ikke så viktig likevel. Så takknemlig, og litt forvirret, sier jeg «Jesus hørte bønnen vår og viste oss hvor hun var!» Amina sender meg et lite smil, sier hun må videre og forsvinner ut av synet mitt.

Han kan!

Om Amina virkelig trodde på at det var Jesus som viste henne det, det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at Jesus hører når vi ber. Jeg vet at han hele tiden så lillesøsteren. Jeg vet at han elsker Amina og familien hennes. Jeg vet at han virker i det skjulte. Jeg vet at han kjenner til det ukjente. Så i den vissheten fortsetter jeg å be om at han må vise seg for Amina, gjennom deres eller vår bok, gjennom meg eller gjennom en drøm. Han kan!