Det er litt stille og ensomt her ...

Vi bor et sted der det under "normale" tider noen ganger kan rett og slett virke ensomt og isolert. Men dette blir enda mer merkbart nå under Covid-19-epidemien.

Det er stengte bygrenser inn til flere byer. Det er portforbud og alle må være inne klokka ni. Vi kan ikke gå på husbesøk eller landsbybesøk som vi pleide før.

Informerer fra en tuktuk

Vi har stengt skolen og Bulla-prosjektet etter forskrifter fra myndighetene. For å beskytte oss mot viruset, får ingen komme inn på området vårt, og vi håndplukker dem som må ut og handle mat.

Kun bygginga av skolesenteret og vanntanken ute i bushen går sin gang, samt Hanna, som hver dag henter tuktuken (trehjuling) og kjører rundt i landsbyen og informerer om Covid-19.

Selv har vi sammen med den nasjonale staben inne her på området hatt nesten fulle uker med språklesing og fagdager.

Måtte snu oss fort rundt 

Det er snart fire måneder siden nedstengingen begynte. Og de første månedene var spesielle, men veldig gode. Vi snudde oss fort rundt. Fikk laget informasjon om viruset som vi spiller via høyttaler på tuktuken nesten daglig.

Vi har satt opp nye arbeidsrutiner for både oss og våre nasjonale medarbeidere. Ja, de første månedene tror jeg vi var ganske «høye» over de mange små tingene som skjedde. Og vi er takknemlige til NLM som har latt oss få være her så lenge.

Å bruke den laglige tid

Over flere uker har mannen min fått lest Bibelen og formidlet bibelfortellinger til tre av vaktene våre. Jeg tror ikke de vet om hverandre, da det er kun en vakt om gangen i porten. I vår setting er det også ekstra viktig å gå fram med visdom og bruke den laglige tid. (Covid-19-tid)

Vi har også brukt mye tid på bønnefellesskapet. Foruten våre faste samlinger søndag og torsdag, samles vi også en halv time hver dag til bønn.

Vi har likevel savnet å kunne besøke landsbyen vår og det å bygge videre på de mange relasjonene vi har fått til menneskene her. Telefonen er et godt verktøy, men kan nok aldri erstatte den gode samtalen over tekoppen. 

Når svarer Gud? 

Nå kjennes det så stille. Det er snart juli. Vi har så smått begynt ferieavløsning blant staben. Men vi ber fremdeles sammen. Vi leser fremdeles språk sammen. Vaktene våre er fremdeles på jobb. Under bønnehalvtimen i går spurte en av våre nasjonale medarbeidere: Hvor lenge skal vi be? Og når vil Gud stige ned og svare oss?

Nei, det vet vi ikke, men bønneretten er fremdeles vår og Gud har vært med oss til nå. 

«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro.» Jes. 62,6

Marit, utsending i Øst-Afrika