Et lysglimt i kaoset
Etter tre år med vennskap måtte vi brått ta avskjed. Hvem vet om vi får muligheten til å møtes igjen. Men jeg håper og ber om å få møte henne i himmelen.
Det var hun selv som tok boka opp fra haugen med ting inne på lageret. Jeg hadde febrilsk gått rundt i hele huset og pakket åtte kofferter med det som jeg tenkte skulle med. Resten la jeg enten igjen til de som skulle overta huset, eller i ulike hauger til venner – eller i denne ekstra store haugen på lageret.
Hun så glad på meg. Skulle hun få den? Ja, sa jeg, mens tårene trillet ned kinnet mitt. Denne boken som vi hadde lest litt i sammen det siste året, ønsket jeg at skulle bli hennes. Om hun ville ha den med hjem var opp til henne, men jeg kjente at nå hadde jeg en siste sjanse til å virkelig si hva jeg tenkte.
En siste oppfordring
«Du vet at jeg tror på alt som står i denne boken og at jeg tror at dette er veien til Gud?»
Jeg visste at vi nå skulle skilles på en helt surrealistisk måte, ved å bruke en dag på å takke for to-tre år sammen som venner. Jeg klarte ikke å stoppe. Jeg tok henne i hånda og sa:
«Jeg vil at du leser i denne boka med mora di, og med søstera di. Jeg vil så gjerne møte deg i himmelen, om vi ikke møtes igjen her på jorda. Og dette, dette er veien dit,» sa jeg, mens jeg pekte på boka.
Tårene mine fortsatte å trille, men dette ble et lysglimt for meg i en helt brutal avslutning på vår periode på Afrikas horn. Tenk at et virus skulle gjøre det enda vanskeligere for oss å bo i et land med begrenset mulighet for utreise, med dårlig helsesystem og ingen ambassade.
Vi ble beordret til å dra ut like etter at vi hadde landet, og hadde en dag på å pakke ned et helt hus. Til å ta avskjed med alt og alle. Pakke ned og ta avskjed med nesten tre år med minner. Med relasjonsbygging. Med kjekt og utfordrende arbeid. Med venner.
Måtte vi finne lysglimt
Jeg kan skrive om alle spørsmålene. Om alle bekymringene. Tårene. De søvnløse nettene. Men jeg vil skrive om dette som en ting jeg tar med meg i kofferten, samtidig som jeg ber om at boken må bli levende for venninna mi, søstera og mora.
Lykke til i sitasjonen du står i akkurat nå. Måtte vi alle finne lysglimt i alt det surrealistiske som skjer i verden i dag, og kanskje ha enda mer tid til å bruke i bønn og i den levende boka: Bibelen.
«Han dekker deg med sine fjær, under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.» Salme 91,4
