Nytt språk, nytt liv og samme trofaste Gud

Jeg kom sammen med min mann og mine to yngste barn (8 og 10 år gamle) til Etiopia i august 2019.

Vi var spente på det meste!

Mannen min og jeg hadde tidligere bodd ett år på Haydom i Tanzania og hadde en anelse om hvordan livet i Afrika kunne arte seg, men for barna var dette helt nye erfaringer. Sønnen vår på 10 ble riktignok adoptert fra Etiopia da han var baby, men han husket jo ikke særlig fra tida han bodde her.

Det å bo i et muslimsk nabolag var imidlertid helt nytt for oss, det samme var begge hovedspråkene de bruker i byen vår.

Vi var blitt advart om at moskeene i nabolaget kunne være høylytte, og jeg som kvinne var blitt forberedt på å dekke til hår og bruke fotside skjørt ute blant folk, så sov-i-ro, sjal og lange skjørt var kjøpt inn (og skjørtesplittene fra Norge sydd igjen).

Kaste seg utpå

Til forskjell fra de andre utsendingene før oss skulle vi flytte direkte til byen og starte språkopplæring der. For barna var det bra å kunne begynne på skole og slå seg til ro så raskt som mulig der vi skulle bo i to år framover. Og hvor lærer man vel språk bedre enn der man kan og må praktisere hver dag for i det hele tatt greie å gjøre seg forstått?

Det bodde to norske familier i byen fra før, og sammen med oss kom et ektepar til, slik at vi nå er fire enheter i teamet her. I tillegg er det et lite internasjonalt miljø som vi drar nytte av både for barnas del og for åndelig og sosialt fellesskap.

Å ha noen i nærheten som kan være brobyggere mellom vårt norske språk og kultur og det nye språket og kulturen vi nå skal bli en del av, er gull verdt og har vært med på å lette overgangen.

Hva skal vi svare når folk på gata spør om vi er muslimer? Skal jeg som kvinne strekke ut hånda for å hilse på de høye herrene på universitetet? Hvor klokt er det egentlig å gi en barnebibel i julegave til hushjelpas datter? Hvorfor er folk skeptiske til at barna i gata inviteres for å leke på gårdsplassen vår?

Godt med støtte

Vi har mye å lære og kommer nok til å gå på flere smeller i tida som kommer, men det er fint å ha et team som vi kan dele utfordringer og oppmuntringer med og som kan være med og heie på oss uansett.

Det gjelder også det utvidete teamet vårt – det vil si alle dere der hjemme i Norge som er med på å gjøre det mulig for oss å være der vi er, både med økonomiske bidrag til organisasjonen og ikke minst med forbønn! Det merkes godt at det er mange som husker på oss i bønn, og det er vi uendelig takknemlige for.

Lære som et barn

Å lære et nytt språk er berikende, utfordrende, frustrerende og gøy. Til språklærer fikk vi en lokal ung kvinne som hadde jobbet for noen andre utenlandske familier tidligere, og hun hadde gjort seg kjent med GPA-metoden som brukes mye av utsendinger for tida.

Denne metoden lærer oss språket omtrent som barn lærer å snakke- med mye bruk av bilder, aktiviteter, historiefortelling og bruk av de nære ting. Mannen min og jeg hadde timer sammen i hjemmet vårt hele høsten og hadde det tidvis veldig fint, tidvis var jeg redd for at vi trengte å oppsøke en parterapeut etter språkopplæringen ... Vi brukte 8 -åringens Barbiedokker, legoklosser, bildekort og tegneserier, og gradvis begynte språket å feste seg noe hos oss.

Kontakt med nye mennesker

Like etter at vi flyttet inn, dukket også en gudsendt hushjelp opp utenfor porten vår, en nabodame som trengte jobb og som bare snakker det lokale språket. Henne og familien hennes har vi blitt veldig glad i.

Vi har godt av at vi blir tvunget til å bruke språket for å greie å kommunisere med henne, særlig nå som den formelle språkopplæringen er avsluttet og vi går inn i mer ordinære arbeidshverdager (jeg som lege på Universitetssykehuset her og mannen min som rådgiver på en High School som kirka driver).

Fortsatt har vi en lang vei å gå før vi kan kommunisere flytende, men siden det å kunne språket er en viktig nøkkel inn i relasjonsbygging og kontakt med folket vi bor og jobber inn mot, vil vi fortsette å prioritere språk i hverdagene. Og så er det jo utrolig gøy midt i livet å få lov til å lære et helt nytt språk!

Det er flott å oppleve at folk vi kommer i kontakt med setter pris på våre stotrende fraser og etterhvert oppleve mestringsfølelse når vi har gjennomført det vi har opplevd som en meningsfull samtale (selv om det er vanskelig å vite om den andre parten også opplevde det meningsfullt – eller iallfall med samme mening ...).

Der Gud har bruk for oss

Etter et halvt år her i Etiopia trives vi godt. Sjalet er blitt en rutine, sov-i-roen ligger ubrukt i eska, 11-åringen har oppdaget at livet har mer å by på enn bare sportsaktiviteter hver ettermiddag og 9-åringen har blitt mye flinkere i engelsk. Vi har hatt høytlesing av alle Narnia-bøkene og har begynt på Harry Potter-serien. Barna har oppdaget hvor spennende det er å lese i Bibelen og hvor fint det er å ha egne høner.

Alle sammen har vi fått mange nye gode venner av ulike hudfarger og språk, og vi opplever at Guds kjærlighet for folkeslaget vi bor blant har begynt å smitte over på oss.

Mest av alt opplever vi det utrolig godt og meningsfylt å få være der vi tror at Gud hadde aller mest bruk for oss akkurat nå.

Vi vet at Jesus er veien, sannheten og livet, og at ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. Det ba han oss om å fortelle videre, og det må vi gjøre – enten det er til kollegaer i Norge eller til et unådd folkeslag i Afrika. Som kristne er vi hans vitner der vi er uansett – men lyset må ut dit der det fortsatt er mørkt.

Takk for at dere er med!

Beste hilsen

fersk (men voksen) utsending i Øst- Etiopia