Med blanke ark i kjent land

«… skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem … » (Efeserne 2,10)

Det landet vi bor i føler jeg at jeg har kjent i mange år. Jeg hadde min barndom her, og senere, som voksen, har jeg jobbet her sammen med min ektefelle i sju år.

For om lag tre måneder siden tok vi fatt på en ny periode. Vi er i den fasen av livet hvor vi ser inn i solnedgangen. Vi er godt voksne og synes vi har opplevd og sett mye på de tre kontinentene hvor vi har bodd tidligere.

Det noen vil kalle bråkjekkhet kan derfor ha vært med på å gjøre oppstarten krevende denne gangen.

Vi har flyttet til den østlige delen av landet vi følte vi kjente godt. I denne delen av landet er språket som snakkes ikke det nasjonale språket som jeg lærte i min barndom. Ingen av de tre språkene jeg kan lar meg snakke med de som bor i nabolaget vårt.

Nabojenta på om lag ti år pleier å møte meg hver dag når jeg åpner porten for å dra på jobb. Hun møter meg med et varmt og godt smil, men det kjennes ikke godt ut når jeg hverken kan kommunisere med henne eller de andre naboene våre.

Blanke ark

På arbeidsplassen min er språket en mindre utfordring. Her går det både på engelsk, det nasjonale språket og på regionens eget språk. Sykehuset fungerer som et «rikshospital» for om lag fem millioner mennesker.

Så langt jeg kan se er jeg den eneste utlendingen som jobber der. Selv om jeg er hvit og alle som ser meg forstår at jeg kommer fra den delen av verden som har mye, føler jeg at jeg stiller med blanke ark, og derfor går jeg stille i dørene. 

Ny hverdag

Jeg har en forhistorie i dette landet. Mine foreldre kom hit for snart seksti år siden, og enda er det mange som husker min far som opererte og reddet liv på flere sykehus.

Selv har jeg kollegaer i hovedstaden som husker meg som professor, selv om tittelen i dag er noe falmet. De kjenner meg fra den tiden da jeg jobbet ved landets fremste sykehus.

I dag på min nye arbeidsplass er hverdagen en helt annen. Her gleder jeg meg over at vakten på sykehuset smilende åpner porten for meg når arbeidsdagen begynner. Han klarer til og med ved miming og tegnspråk å fortelle meg at han har sett meg løpe i nabolaget tidligere på morgenen.

På operasjonsstuen er jeg ingen helt. Litt etter litt har anestesisykepleierne begynt å spørre den nyankomne anestesilegen om råd og hjelp. Tidligere har de stått alene med vanskelige operasjoner som selv erfarne anestesileger i Norge ville vegret seg for.

For meg er de nyfødte barna som må opereres enda en stor utfordring. Men mine nye kollegaer viser vei og tar fatt på oppgaven med å bedøve de aller minste med den største selvfølgelighet.

Ledelse og lærdom

Mon tro om ikke han som red inn i Jerusalem på en eselfole, og som noe senere vasket de støvete beina til vennene sine ønsker å lære meg noe når jeg nå står på bar bakke.

Han var også den som ledet meg til min mest gledelige enkeltopplevelse her øst. Det var den dagen da sykehusdirektøren over en kopp te på kontoret sitt nysgjerrig spurte meg hvordan det hadde seg at jeg hadde kommet til dette fjerne stedet.

Jeg fikk fortelle ham om barndommen min i landet sammen med mine foreldre, jeg fortalte om de plassene jeg tidligere hadde fått lov til å jobbe og at vi nå også hadde gleden av en i tredje generasjon har tatt fatt på samme oppgave her i landet.

Jeg trengte ikke å fortelle ham om hvorfor vi gjorde det. Da jeg var ferdig ser direktøren vennlig på meg og sier: «Må Allah velsigne deg og din familie.»

«… gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem ...»