Når man ikke kan hjelpe

Her er en historie om en pasient jeg nylig hadde. Opplevelsen viser noen av utfordringene vi møter i arbeidet med å prøve å tilby helsehjelp på den etiopiske landsbygda.

Språkutfordringer

Pasienten var en 30 år gammel kvinne som nå hadde sin 11. graviditet. Hun kom et stykke øst fra, fra en annen etnisk bakgrunn enn den dominante i området vårt. Verken hun, eller noen av familiemedlemmene hennes som var med, snakket et språk som ble forstått på sykehuset.

Dessverre er det ingen på sykehuset hvor jeg jobber som snakker hennes morsmål flytende – så hver gang vi skulle formidle noe informasjon til pasienten, ble det en 3-persons telefonbonanza med et av familiemedlemmene til en annen pasient som den siste oversetteren. Privatliv og lege-pasient-taushetsplikt var det altså ikke snakk om.

Livsfarlige avstander

Hjemmet hennes var 200 km unna, men vi var hennes nærmeste sykehus. Resultatet var at hun var svært syk innen hun ankom sykehuset. Hun hadde eklampsi (høyt blodtrykk og kramper med foreliggende svangerskapsforgiftning) og et dødt foster. Dette er ikke uvanlig for pasienter som må reise langt for å få hjelp. Det er også en komplikasjon som kunne ha vært unngått hvis hun hadde kunnet få hjelp tidligere.

Etter fødselen hadde hun vedvarende blødninger. Igjen er ikke dette uvanlig hos noen som har født 11 ganger! Men det gikk hele 12 timer før blødningene ble oppdaget – til tross for at hun hadde blitt evaluert av en annen person etter 6 timer. Dette var en legeassistent med en toårig spesialisering i akuttkirurgi. Han hadde bestemt seg for å utføre en hysterektomi (fjerning av livmoren) på egenhånd. Dette er en svært vanskelig operasjon, og en han absolutt ikke var kvalifisert til å utføre.

Trengte godkjenning fra ektemannen

Da jeg undersøkte henne, fant jeg tegn på en accreta (fastvokst morkake, en sjelden men livstruende komplikasjon) i nedre del av livmoren. Jeg var enig i at hun trengte en hysterektomi, men jeg var livredd for å utføre den. Men det var uansett ikke en aktuell problemstilling, for ektemannen hennes var ikke til stede og kunne derfor ikke godkjenne operasjonen. (Som kvinne kunne nemlig ikke pasienten selv bestemme dette, og de andre mannlige slektningene som var til stede våget ikke å snakke på vegne av ektemannen.)

Ektemannen var 200 km unna og på vei via offentlig transport. Det kan ta en hel uke å reise hit med den reisemetoden.

Så vi gjorde det vi kunne. Vi «pakket» livmoren hennes med gasbind, fikk på henne en NASG («non-pneumatic anti-shock garment» - omtrent som en halv våtdrakt som festes rundt kroppen) for å holde blodtrykket hennes oppe, og ba.

Nye vanskeligheter

På mirakuløst vis overlevde hun natten, til tross for kraftig anemi (hemoglobinnivå 3,5), men neste morgen var vi gått tom for blod. Den eneste muligheten var å sende henne til det nærmeste sykehuset som hadde blod, og som var enda lenger unna ektemannen, som kunne gi tillatelse til den livreddende operasjonen.

Det siste jeg hørte, var at hun fortsatt var i live, men led av nyresvikt, som gjorde det nødvendig med enda en henvisning til et annet sykehus. Og ektemannen var fortsatt ikke å se …

Det er ikke til å legge skjul på at det er krevende å jobbe her. Det daglige stressnivået ligger hakket over gjennomsnittet. Men det er ingen annen plass hvor jeg får oppleve Guds konkrete handlinger mer enn her. Det gir motivasjon og styrke til å fortsette.