Mitt møte med øst

Vi har vært i Etiopia tidligere og trodde vi visste hva vi gikk til, men dette er veldig annerledes. I møte med folket, klesdrakten, språket, maten, luktene, teltene, bønneropene, bosset som flyter og en vennlig folkegruppe prøver vi nå å finne vår plass.

Det tok oss ti timer i bil før vi nådde fram til fjellpasset som førte oss inn til byen vår.

Den lå foran oss badet i sol, og jo nærmere vi kom bykjernen, jo flere og flere fargeglade mennesker dominerte bybildet. Trafikken var tett med en dominans av bajajer (3-hjulinger), som vi prøvde å manøvrere oss imellom på vei mot det som skulle bli vårt nye hjem.

Tar tid å komme på plass

Det ble et overveldende møte med et stort hus, store rom og en takhøyde på over 4 meter. Huset var et tomt skall, og vi måtte ta fatt på et omfattende oppussingsprosjekt.

Alle rom var malt enten skarpt rosa eller skarpt grønt, og de måtte nøytraliseres. Det fantes ikke kjøkken og hele huset var dekket av et støvlag. Da var det bare å ta fatt med skurebøtta mens vi ventet på møbler som skulle komme fra Addis.

Vi skulle også ha den norske skolen inne på tomta her hos oss, og der var det også en stor jobb å ta fatt på.

Men nå, etter 8 uker i denne byen øst i Etiopia, har vi greid å innrede et hjem som vi er godt fornøyd med, og vi har også satt i stand en norsk skole hvor både elever og lærere har funnet god trivsel.

Men hvordan er livet i øst-Etiopia?

Livet her innenfor porten hvor vi bor er veldig behagelig. Her har jeg min arbeidsplass som lærer i den norske skolen, og arbeidsoppgavene er interessante. Vi får lov til å jobbe med lærevillige elever som sier at de gleder seg til å gå på skolen, og det i seg selv gjør hverdagen god.

Vi tar noen utfordringer på sparket (som når vi har «mat og helse» og bollene er klar til å gå i ovnen og plutselig er vi uten strøm), men det gjør bare hverdagen enda mer spennende.

Utenfor porten er det en ny og litt fremmed virkelighet for oss, og vi har mye å lære.

Vi opplever at vi er i pottemakerens hånd og må formes over tid. Det er ikke et enkelt arbeid vi har sagt ja til å gå inn i, og vi blir bare mer og mer avhengig av å be Gud bruke oss sånn som han hadde tiltenkt det. Vi kan ingenting gjøre uten Han, og det kjenner vi veldig sterkt i dette området.

En helt fremmed kultur

Her vi bor har vi unådde mennesker på alle kanter, og vi skiller oss veldig ut som vestlige i dette området. Folk lurer på hvem vi er og hva vi gjør her. Det er ikke alltid like enkelt å svare på spørsmål, og vi må tenke nøye igjennom hva vi sier.

Av respekt for den folkegruppen vi bor blant, dekker vi oss til når vi går utenfor porten, og dette er noe som er litt fremmed for meg og som det har tatt tid å venne seg til.

Vi setter stor pris på de fine folkene vi jobber sammen med her, og alle har vi et ønske om å bli bedre kjent med naboene våre. Det forutsetter at vi kan språket. Foreløpig har vi ikke hatt tid og overskudd til å komme i gang med språkundervisning, men det kommer nye muligheter.

Vi er veldig takknemlig for alle dere som vil være med å be for oss, og kanskje den viktigste bønnen er å be om at vi må få se den veien Gud har lagt ferdig for oss.