Starten på noe nytt

De kom ikke derfra. De tilhørte ikke folkegruppen. De var ikke muslimer, som flertallet i dette området er. De var kristne. Kristne med et kall – et kall for de unådde.

De forlot familie og venner, tryggheten, miljøet de hadde bodd i over mange år. De forlot hjemmet sitt og mange av drømmene sine. For de hadde møtt et kall til en ny plass og et nytt folk.

Sammen i tjenesten

Denne helgen fikk jeg dra på besøk. Stedet ligger i et relativt tørt og øde område. Det er et fattig område, hvor befolkningen stort sett er pastoralister eller småbønder. Og så er det varmt - veldig varmt!

Jeg ble ønsket velkommen hjemme hos ekteparet som flyttet først til området. De har kjøpt land og bygget hus, med gjesterom, kontor og bibliotek.

Nylig har to andre kristne familier også flyttet til landsbyen for å tjene sammen med dem. De er et team! Et team med nasjonale teltmakere i sitt eget land.

Vi fikk høre om arbeidet, ha felleskap og spise herlig kyllingmiddag. Det var en stor opplevelse!

Gode møter og samtaler

De fortalte om gledene. Mennesker de møtte i sin hverdag og samtalene de hadde. De hadde vært med på ulike fester og begivenheter. Folk tok imot dem, og de opplevde en god mottakelse.

En annen positiv ting var møtene med andre kristne som ble utfordret av deres kall til å flytte på seg i sitt eget land. Det er veldig uvanlig å høre slike historier i Kenya, og få som tør å flytte til den muslimske delen av Kenya for å nå sine naboer.

Vitner i hverdagen

De fortalte om utfordringene, som gikk hånd i hånd med gledene. Å bo og leve i et veldig annerledes område, langt borte fra familie og venner. Det var krevende.

En sa at «Det er nytt å gjøre slike ting uten de hvite utsendingene». Det er mange ting vi må finne ut av nå som vi er alene.

Videre snakket vi litt om dette med å leve en plass og ha en hverdag – en tjeneste – uten nødvendigvis å kunne rapportere om mange aktiviteter, resultater og slikt. De var fra før vant med å stå i tjeneste hvor det var mye program og aktiviteter å gå til. Er det greit at vi ikke har en aktivitet å utføre hver dag – at vi «bare» lever og er sammen med mennesker i nabolaget?

De hadde åpnet en liten butikk. De hadde et lite sportsprosjekt. Men egentlig gikk mye av tiden til å bare være en del av lokalsamfunnet og leve blant folk – snakke med folk.

Tid til folk

I etterkant måtte jeg gruble litt videre på dette siste punktet. Jeg håper ikke vi har skapt en kultur på våre felt, Norge inkludert, hvor noen spesielle typer aktiviteter og resultater, som gjerne kan føres i en rapport, er det som gjelder.

Jeg håper vi kjenner på frihet og frimodighet til å «bare» snakke med folk og ha tid til mennesker som vi møter. Å ha en god og ærlig grunn for å være på et sted er viktig og bra, men vi må være forsiktige, så vi ikke tar bort mulighetene til å ha tid til folk.

Jeg reiste hjem med glede i hjertet! Tenk at vi har fått være med på å starte et så spennende arbeid. At det nå lever noen tydelige Jesus-vitner i et område av Kenya hvor flertallet er muslimer og hvor det er få vitner. Og at disse vitnene er nasjonale medarbeidere.

Tenk om vi kunne få se at flere nasjonale medarbeidere ble med på å gå til de unådde folkegruppene i Kenya og andre steder.

Takk for at du er med i bønn for dette arbeidet!