Dåp i Middelhavet

Hentet fra Prosjektkatalogen 2026.

«Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» I Apostlenes gjerninger kapittel 8 kan vi lese om at Filip fikk beskjed av Gud om å dra fra en vekkelse i Samaria for å dra til en øde strekning mellom Jerusalem og Gaza.

Der møtte han på en etiopisk hoffmann som satt i vogna si og leste fra Bibelen – nærmere bestemt Jesajaboka. Filip ble invitert med av hoffmannen oppi vogna for å forklare ham hva han leste. Et eller annet sted langs ruta utbryter hoffmannen: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» (v 36b). 

Det eksakte stedet hvor denne dåpen fant sted vet vi ikke, men kanskje var det en kilde som Ain ed-Dirweh i nærheten av Hebron eller Ain el-Haniyeh ikke så langt fra Jerusalem. Uansett hadde hoffmannen hørt nok fra Filip til at han var kommet til tro på Jesus, og han ville døpes.

Et praktisk spørsmål

Et praktisk element av det å døpe noen er faktisk det å ha vann å døpe i. Det er ikke noe en tenker så mye på i Norge i dag, men hvor er det praktisk å døpe noen? I Norge og i mange andre land har vi kirker som tilrettelegger for dåp. Vi som praktiserer barnedåp, har døpefonter. De som praktiserer troendes dåp har ofte dåpsbasseng under scenen.

Men i den første kristne tiden ble mennesker døpt der hvor det allerede var vann – i elver, i innsjøer, i kilder og i Middelhavet. Det er nok ikke få tusen kristne som har blitt døpt i Middelhavet. Bare tenk på alle de menneskene som kom til tro i kystbyer langs Middelhavet.

Sosialt utfryst

Denne høsten skjedde det noe helt spesielt i menigheten vår i byen hvor vi bor i Nord-Afrika. To ungdommer som er noe så sjeldent som andregenerasjons kristne skulle døpes. Foreldrene tok imot Jesus via TV for godt og vel 15 år siden, og de har oppdratt sine to barn i den kristne forsakelsen og tro.

Det har langt fra vært lett for disse to ungdommene som har vokst opp som de eneste kristne i den lille landsbyen 40 km nord for millionbyen vi bor i. Alle i landsbyen vet at de er kristne, og familien har vært sosialt utfryst fra lokalmiljøet. Ungdommene har slitt med å få venner, og når onkel kom hjem om somrene fra Italia, hvor han bor og arbeider, hadde han med gaver til alle sine nieser og nevøer – unntatt dem.

Likevel har de stått fast i troen og ville i høst døpes.

Unngå oppmerksomhet

Selvsagt måtte de jo døpes i havet, noe annet alternativ har vi ikke. Likevel er ikke det helt uproblematisk. Med varmt og godt vær er det alltid mange mennesker på stranda, så dåpen må gjennomføres uten altfor mye oppstyr, og det hele bør se mest mulig ut som en gjeng som bader.

Dernest kan vi ikke være for mange. Det vil tiltrekke oppmerksomhet, og vi har heller ikke nok biler til å besørge transport for alle som gjerne vil delta. Løsningen ble to 7-setere og 14 mennesker som var med på «badeturen».

Vanligvis ville ikke jeg vært med. En hvit utlending som meg tiltrekker seg bare oppmerksomhet – fra både sivile og politi. Likevel ønsket familien veldig at jeg skulle være med, da jeg har blitt en god venn av familien opp gjennom de åtte åra vi har bodd her. Og dessuten har jeg bil til disposisjon.

Etter selve dåpen kjørte vi til kirka i byen hvor vi bor, der det ventet omkring tretti andre personer som ville delta på festen. Vi sang, ba sammen, hørte en liten preken og vitnesbyrdet til disse to flotte ungdommene som hadde bestemt seg – de vil følge Jesus.

Ikke veldig stort behov – enda

Kirkebygget vårt ligger i sentrum av byen, og vi har ikke noe uteområde til disposisjon. I sommer pusset vi opp taket, som vi nå bruker til kirkekaffe. Etter dåpsfesten var vi flere som snakket sammen om hvor fint det hadde vært om flere kunne vært til stede på selve dåpshandlingen. Det hadde også vært fint med litt mer seremoni rundt handlingen og litt mindre «badetur». Så nå har vi bestemt oss – så snart budsjettet tillater det, skal vi gå til innkjøp av et sammenleggbart basseng, slik at vi kan døpe på taket.

Hvor stort er behovet? Vel, ikke så veldig stort – enda. I kirka vår døper vi ca 2–5 lokale hvert år – i tillegg til omtrent like mange studenter fra sør for Sahara som tar imot Jesus mens de studerer i byen vår. Men en ting er sikkert: Mangel på vann skal ikke være til hinder for at noen skal få bli døpt og følge Jesus!

Skrevet av "Anders", utsending i Nord-Afrika.