Et verdifullt vennskap

Jeg har vært så heldig å få henge og snakke med ei kristen ung dame som er på min egen alder. Vi har kjent hverandre i godt over ett år nå og prøver å møtes når vi er i byen samtidig (vi er mye på reise begge to, så det blir ikke så ofte).

Ingen av vennene hennes er kristne, og de vet heller ikke at hun er kristen. I familien hennes er det bare mora som er kristen. Derfor snakker vi om nesten alt mellom himmel og jord.

Vi møtes ofte på en kafé med en kaffekopp og gjerne en dessert på deling. Noen ganger har vi vært på shopping eller spilt spill sammen.

Drømmeren og realisten

De siste gangene vi har møttes, har samtaler rundt kjærester og ekteskap kommet opp. En av hennes store drømmer er å gifte seg.

Hun er fortsatt interessert i en gammel studiekamerat som er muslim, og som bor og jobber i utlandet. De har vært sammen før – rundt den tiden da hun bestemte seg for at hun ville være en kristen.

Av og til blir jeg litt skremt over hvordan hun snakker om at det eller det var et tegn fra Gud om at «this is the man». For jeg tenker ofte at «obs, nå må du stoppe opp og tenke deg om litt her. Hvorfor bli sammen igjen når du i utgangspunktet slo opp med ham fordi kommunikasjonen ikke fungerte? Hva har endret seg? Og har du tenkt over dette med trosliv om du gifter deg med en muslim, men du selv ønsker å forbli kristen?»

Ja, Gud gjør mirakler også i dag, og han forvandler liv – det er jeg overbevist om. Og jeg ønsker ikke å ta vekk håpet og bønnen hennes om at han en dag blir møtt av Gud. Men noen ganger bør man kanskje også se realiteten i øynene?

En venninnes oppgave

Dette synes jeg har vært en vanskelig situasjon å være i – hvordan kan jeg oppmuntre henne til å tenke seg godt om når det gjelder ekteskap, spesielt siden han er muslim?

Jeg prøver å huske på at jeg ikke alltid trenger å ha svar eller komme med råd, men at kanskje min største oppgave i møte med venninna mi er å være der og høre på det hun har å fortelle eller tenker på, og be for henne. Og så kan jeg også minne henne på bibelvers.

I tillegg har hun vært en god venninne for meg, en som jeg kan dele liv med, en som er utenfor teamet vårt. Vi har det fint sammen, selv med misforståelser på grunn av språk og kultur, og at vi har ulike personligheter. Men det vi har til felles er troen på at Jesus Kristus døde for oss, at han sto opp igjen og at han en dag skal komme igjen.

Jeg takker for et vennskap som dette, for at Gud har gitt både henne og meg bønnesvar.

Så ønsker jeg å be om forbønn for venninna mi og familien hennes. For visdom om når jeg skal lytte, og når jeg skal si noe.

«Mona», utsending i Nord-Afrika