Oppdraget fortsetter
Som utsendinger og misjonærer tenker vi ofte at vår jobb er å dele evangeliet, gi opplæring og døpe dem som har tatt imot og fått opplæring. Men hvis innsatsen vår stopper der, er det direkte uansvarlig.
Skrevet av "Anders", utsending i Nord-Afrika. Hentet fra Prosjektkatalogen 2025.
Jeg skal innrømme en ting – tanken har også slått meg. Ikke så direkte som dette, selvfølgelig. I mange år ventet vi på at noen skulle få møte Jesus gjennom arbeidet vårt og ta imot ham som sin frelser. Fem år med hardt arbeid skulle det ta før den «første frukten» kunne høstes.
Mange kvelder på kafé var tilbakelagt. Mange samtaler på stotrende arabisk, med fransk som fluktrute. Før vedkommende ble døpt, sammen med fire andre, gikk det mange kvelder med på dåpsundervisning.
En festdag
Så kom endelig dåpsdagen. Både dåpskandidater og misjonær var spente. En ting hadde jeg allerede lært av Paulus – jeg skulle ikke døpe noen. En lokal bror (som i dag er pastor) var satt på saken. De skulle kjøre til stranda for å døpe kandidatene, og så skulle vi utlendinger bli igjen i kirken for å stelle til fest. Det eneste vi kunne risikere å bidra med på stranda, var politi. Det var bedre at vi holdt oss borte.
Alt ble en suksess. De fem ble døpt, fest ble avholdt, middag spist, bibler som dåpsgave ble gitt og taler holdt. Jeg kjente på en stor lettelse da dagen var over – oppdraget utført. Da har vi i alle fall noe å vise til, slik at ikke alle kollektpengene som var brukt på oss, var helt forgjeves – selv om det var noen dyre sjeler.
Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt 28,19-20)
Bare begynnelsen
Det jeg ikke hadde klart å lære meg av Paulus, var at det var nå arbeidet virkelig begynte. Å døpe noen til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn var krevende nok, men å lære dem å holde alt det Jesus har befalt oss – ja, det kommer vi nok til holde på med «så lenge verda står», som det står på nynorsk.
Bare tenk på alle de brevene vi har i vårt nytestamente fra Paulus. Og så er det alle de brevene han skrev som ikke har blitt bevart, men som vi vet om ut fra referanser i NT. I tillegg kommer alle samtalene han må ha hatt med folk. All undervisningen. Alle våkenettene. Alle bønnene. Jeg undres over når Paulus fikk tid til alt dette, ved siden av sin utstrakte reisevirksomhet og evangelisering.
Det koster
Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige. (Matt 11,5)
Vårt budskap appellerer aller mest til dem som er fattige og utstøtte. Slik har det alltid vært, og jeg tror kanskje det ligger noe dypt teologisk i dette også. Det var i alle fall dette Jesus svarte døperen Johannes den gangen da han satt i fengsel og kom i tvil om Jesus virkelig var den Messias som skulle komme. Og selv om den som tar imot Jesus som sin frelser og blir døpt til hans navn blir født på ny, så henger fortsatt det gamle livet med vedkommende.
Da tar det tid å følge opp den utstøtte vaktmannen som er i konflikt med sin tidligere arbeidsgiver som har utnyttet ham. Det går også med en del penger, slik at vedkommende ikke sulter i hjel eller blir kastet på gata i påvente av dommen.
Det går noen timer til sjelesorg og veiledning for den unge mannen som flyktet hjemmefra som tolvåring for å komme unna sin fars mishandling. Han som tror at Gud er en hevngjerrig gud som søker å straffe ham hver gang han gjør noe galt, og som har problemer med å se at en far kan være noe annet. Han som med en selvdestruktiv oppførsel stikker av fra jobben hver gang noen fornærmer ham.
Det er heller ikke få tekstmeldinger som går frem og tilbake mellom meg og den unge, intellektuelle mannen som har fått seg jobb i Saudi-Arabia. Der finnes det kirker for utlendinger, men som araber har han ikke adgang til kirka. Jeg kunne fortsatt med å fortelle om den unge studenten som bor hjemme hos sine foreldre, hvis far nekter ham å fortsette å treffe meg eller andre kristne. Opplæringen skjer over Messenger.
Behov for deg
Det har etter hvert blitt noen som bekjenner seg til Jesu navn. Enda flere er søkende, og sammen med alle de andre arbeidsoppgavene som må gjøres, kjenner jeg så altfor ofte på at jeg kommer til kort. Jeg er den eneste mannen fra vår organisasjon på vårt felt. I et kjønnssegregert samfunn er det umulig for mine gode, kvinnelige kollegaer å ta over noen av kontaktene. Om vi bare hadde vært flere menn her på feltet …
