Taxisjåfør på dagtid og pastor på fritida

Hentet fra Prosjektkatalogen 2024.

Jeg ba ham om å gi en kort presentasjon av seg selv.

– Jeg heter «Abdel el Messih», gift med «Amina», og vi har tre barn som begynner å bli voksne. Jeg er kristen og jobber som taxisjåfør her i storbyen «Safir», og så er jeg lederen i den arabiske menigheten.

– Kan du fortelle om hvordan en vanlig hverdag ser ut for deg?

– Dagen min starter med bønn før jobbdagen begynner. Det er viktig å alltid legge den i Guds hender. Jeg jobber som taxisjåfør og bruker egen bil når jeg kjører. Jeg er ikke ansatt i et større selskap. Da er jeg på en måte litt mer fri til å fordele tiden slik jeg ser den mest produktiv, og må heller ikke forholde meg til en sjef. Jeg kjører rundt med kunder til nærmere syv på kvelden, men pleier å ta meg en lunsj- pause midt på dagen.

– I tillegg til å være taxisjåfør er du også pastor, hvordan får du tid til dette?

– Jeg har tid til å lese i Bibelen på kveldstid. På lørdagene har jeg fri fra å kjøre taxi, og da jobber jeg som pastor. Hver lørdag møtes menigheten, og den består av fem trofaste personer. I tillegg kommer det noen andre innom av og til.

– Når og hvordan ble du kristen?

– Vi hadde en tante som bodde sammen med oss da jeg var liten. Hun var kristen, så jeg har kjent til Jesus helt siden jeg var liten guttunge. Jeg fikk være med henne på møter og i kirka. Jeg ble ikke døpt før jeg var 16 år. Jeg har vært med i tre forskjellige kristne grupper i den evangeliske kirka, som av ulike årsaker har blitt spredt. Så hadde jeg litt pause fra den og gikk i den katolske kirka. Der fant jeg ut at jeg ikke kunne sitte på bakerste rad, høre på talen og så bare gå igjen. Noe manglet. Så jeg gikk tilbake til den evangeliske kirka og spurte om det gikk an å starte en bi- belstudiegruppe for å studere Ordet.

– Har det vært noen reaksjoner i familien eller andre steder på at du er kristen?

– De aller fleste vet at jeg tror på Jesus. Kona mi var ikke kristen da vi giftet oss, men hun har nevnt at det alltid var en ro i huset mitt, og spurte om Bibelen som hun fant hjemme hos meg. Etter et år ønsket hun å dele min tro. Svogeren min sa alltid at han skulle konfrontere meg om kristendommen, men det ble det aldri noe av. Men i løpet av de siste minuttene av livet hans, spurte han kona mi om hun kunne be for ham.

– Vet du om noen andre kristne utenom de som går i kirka?

– Ja, det gjør jeg. Teller vi med helt ut til kommunegrensa, er vi vel rundt 100 troende. Men i kirka er det fem trofaste som møtes nesten hver lørdag, i tillegg til noen som er med av og til. Det er dessverre mange som har sluttet å gå i kirka på grunn av uenigheter, og som har blitt skadet av menigheten. Noen tør ikke å gå på grunn av sikkerhet, eller har kanskje ikke muligheten til å komme fordi de er gift med en muslim.

– Har det skjedd noen utvikling i menigheten i det siste?

– Ja! De har alle sammen vokst mye i troen sin, enkelte mer enn andre. I det siste har de kommet frem til at de bør samle inn penger hver gang vi møtes. Pengene kan vi bruke til å hjelpe noen som trenger det, eller til å arrangere en samling.

– Har du noen favorittbibelvers?

– Jeg er veldig glad i misjonsbefalingen. Vi er ikke alene.

Samtalen avsluttes med at jeg spør om det er noe vi skal være med og be for, og han svarer:

– Vær med og be for de som går i kirka. De har mange vanskeligheter og problemer.