Nye venner og nye samtaler om tro

Ettersom årene går, skifter også vennskap. Noen venner mister man kontakten med, og andre vennskap knyttes. Så også som utsendinger.

I fjor vår flyttet vi på oss. Vi forlot vårt gamle nabolag hvor vi hadde bodd i fem år. Nabolaget ble den gangen valgt strategisk og med en god dose Guds styrelse, velger vi å tro.

I det gamle huset oppdro vi tre barn, vi hadde gode naboskap og det var grunnet plasseringen av akkurat det huset at den første kom til tro gjennom vårt arbeid – vaktmannen i nabobygget. Han holder vi fortsatt kontakten med, og han er trofast i kirken, når han ikke er på jobbreise og deler troa si frimodig hvor enn han reiser for å arbeide.

Dessverre har vi også mistet kontakten med de fleste andre. Vi hilser på om vi treffer dem på gata, og vi ringes med lengre og lengre mellomrom.

Nye venner åpner nye dører

Vårt nye nabolag er lokalisert nærmere skolen til barna. Det er også betydelig mindre kakerlakker i dette huset og nabolaget, noe som er en fordel, ettersom fruen holdt helt på å miste kallet av alle disse kakerlakkene.

Det er jo fryktelig unødvendig, og jeg tenker at det er ikke der kampen skal stå.

I vårt nye nabolag har vi allerede fått nye venner. Gode venner. Noen av disse er huseierne våre. Det er en flott familie på fem som har bodd mange år i utlandet. Så selv om familien er lokal, er vi veldig på bølgelengde og har mye til felles på ganske mange områder som expats – vi forstår hverandre.

Vi har allerede hatt mange gode samtaler, og vi er helt åpne om hva vi tror på. Ikke så rent sjeldent har samtalene dreid inn på spørsmål om tro, og de synes det er flott at vi er så engasjerte i kirka og er med i ledelsen der.

Jeg har til og med fått en studiebibel på fransk av mannen, som han ervervet seg da han bodde i Frankrike. Han mente det ville tjene til det gode om jeg lærte meg skikkelig teologisk vokabular på fransk.

De dype feriesamtalene

Nå har sommeren kommet og ferietider i anmarsj. Huseierne våre er begge professorer på universitet og har derfor en lang ferie i sommer (eller «avspasering»). I den anledning har de og noen venner av dem leid et hus på en øy som befinner seg en snaue 2 timers fergetur ut i Middelhavet. De ønsket også veldig at vi skulle være med.

Våre barn er ikke ferdig på skolen enda, men torsdag morgen (den 27. juni) setter også vi kursen ut til øya for å tilbringe to dager sammen med våre venner. Vi ser frem til fine dager med bading, sol og grilling, men mest av alt ønsker vi å formidle mer av det vi tror på til disse menneskene.

Vi vet at spørsmålene kommer til å komme, og da er kunsten å dreie samtalen inn på det vi mener er viktigst med vår tro. Relasjonen til Jesus og frelsen han har skaffet til veie, og ikke alle disse teoretiske diskusjonene om inkarnasjon, treenighet og åpenbaringsteologi (Koranen vs Bibelen).

Alle disse spørsmålene er ikke uviktige, men de kan komme senere. Det viktigste er faktisk at Jesus lever (som minstejenta vår bruker å si), og at jeg kan ha en helt ekte relasjon til ham – og at jeg kan hvile i at på grunn av ham, er jeg helt sikker på hvor jeg ender opp når jeg dør.

Vær gjerne med og be for denne turen – at vi skal få lov til å kommunisere på en skikkelig måte. At vi må være vennlige og høflige, men på samme tid tydelige og klare.